Norge har en større polymerindustri enn folk er klar over. På tross av restrukturering i denne tradisjonsrike industrigrenen har godt vedlikehold av kompetansen bidratt til å beholde denne virksomheten i Norge.
- Vi har vært flinke til å vedlikeholde kunnskapen gjennom et høyt nivå på forskning og utvikling, både i bedriftene og i instituttsektoren, sier fungerende forskningsdirektør Aage Stori ved Sintef Materialteknologi. Han er også formann i Plastteknisk Forum, og leder den plasttekniske konferansen under Industridagene 2002.
Stori peker på at bevilgningene fra Forskningsrådet sunket dramatisk over flere år, og det kan selvfølgelig påvirke kunnskapsbasen på lengre sikt. Hvis vi ikke klarer å opprettholde nivået på forskning og utvikling, kan det true utviklingen til denne industrien på lang sikt.
- Jeg er snurt på bransjens vegne, sier Stori. Plastindustrien er ikke "bare" råvareproduksjon. Det er ikke slik at IT er høyteknologi og råvareproduksjon av plast er lavteknologi. Dette er et felt som preges av spisskompetanse på avansert organisk kjemi og prosesskjemi. Slik må det være om vi skal fortsette å ha en lønnsom polymerindustri i Norge. Bare Borealis har et spekter på over 30 ulike produkter, og de må skiftes ut hvert femte år om de ikke skal gå ut på dato.
- Hvis noen industri i Norge kan smykke seg med motebegrepet nanoteknologi, må det være polymerindustrien. Vi har jobbet i nanoskala i årevis for å forstå hvordan oppbyggingen av molekylene påvirker materialegenskapene til plaststoffene.
Store på råvarer
- Norsk plastindustri er mer enn bare noen bedrifter som lager fiskekasser og plastbøtter. Faktum er at dette er en betydelig industrigren her i landet, forteller Stori. De råvareproduserende bedriftene er store, selv i internasjonal skala. Borealis i Porsgrunn er storprodusenter av polyetylen og polypropylen og Hydro har en betydelig PVC-produksjon på Herøya. Selv om noe er norskeid, er det meste eierskapet på utenlandske hender.
Industrien har gjennomgått en stor restrukturering gjennom flere år, men den norske produksjonen har holdt seg oppe. Jotun er et eksempel. De har solgt polyesterfabrikken til amerikansk Reichholt, men produksjonen og forskningen foregår fremdeles i Sandefjord og Fredrikstad. Reichholt er for øvrig ledende i Europa på gelcoat til plastbåter.
- Hydro har ønsket å selge PVC-fabrikken, men jeg er ikke sikker på om de ønsker det lenger. De tjener gode penger på denne produksjonen, sier Stori.
Avanserte ferdigvarer
I tillegg til de store råvareprodusentene er det rundt 500 store og små bedrifter her i landet som produserer halvfabrikata og ferdigvarer av plast. Dyno var det store norske lokomotivet på dette området, men de har solgt det meste av virksomheten. Llikevel fortsetter det meste av produksjonen under andre eiere, der engelskeide Polimoon er den største.
- Thermotite på Orkanger er en spennende satsing på plast, hvor vi har deltatt i utviklingen, sier Stori. De bruker flere plastmaterialer for å termoisolerte oljerør for bruk i Nordsjøen, og tøyer plastens yteevne til yttergrensen. I isolerte rør kan varm olje transporteres over store distanser uten at det felles ut voks, selv om vannet bare er tre-fire grader over null. På Åndalsnes har Plasto utviklet en handlevogn helt i plast. Slike vogner kan få et enormt marked i fremtiden, når varene kan prisskannes direkte i handlevognen.
- Ferdigvareprodusentene samarbeider tett med de norskbaserte råvareprodusentene, sier Stori. Selv om det meste av produksjonen går til eksport vil de svært gjerne ha krevende kunder for sine produkter på hjemmemarkedet.
