.png)
Mens vindkraft på land møter stadig sterkere motstand, er flytende havvind bokstavelig talt i vinden. I slutten av august ga Enova tilsagn om støtte på 2,3 milliarder kroner til Equniors vindkraftprosjekt Hywind Tampen, og nylig lanserte Menon en rapport som estimerer verdiskapingspotensialet i norsk satsing på flytende havvind til 117 milliarder kroner fram mot 2050. Politikerne nærmest kappes det om å ha de høyeste ambisjonene for norsk flytende havvind, men skal det bli noe mer enn prat kreves det vilje til satsing tross motargumenter.
Flytende havvind har alle muligheter til å bli et nytt norsk industrieventyr. Norsk maritim næring og offshorenæring er teknologisk blant verdens ledende. På toppen av dette har Norge i dag et forsprang innen flytende havvind. Equinor installerte verdens første store flytende vindturbin i 2009 og verdens første flytende vindpark i 2017. I begge prosjektene var en lang rekke norske leverandører tungt involvert. Men forspranget er i høyeste grad ferskvare. I løpet av de neste par årene vil det bli installert i overkant av 10 flytende vindparker og -vindturbiner i Europa, i tillegg kommer flere planlagte prosjekter i Kina, Japan, Sør-Korea og USA.
Flytende havvinds største konkurransefortrinn er at teknologien kan åpne opp nye områder som tidligere var utilgjengelig for vindkraft. Dette kan gi mulighet til å bygge ut områder med svært gode vindressurser, og det kan gi mulighet til å bygge nær markeder med høye energikostnader eller miljøambisjoner, gjerne kombinert med utilstrekkelig tilgang på andre kilder til fornybar energi. Både Japan, Korea, Hawaii, Kanariøyene, USA og deler av Nordsjøen er eksempler på steder hvor disse fordelene kan gjøre flytende havvind interessant.
Den store utfordringen er at kostnadene fortsatt er høye. Menon estimerer at strøm fra flytende havvind i dag koster rundt fire ganger så mye som norsk kraftpris. For å få til kostnadsreduksjon er det bred enighet om at man avhengig av oppskalering og læring – i praksis at man tar steget fra mindre piloter til fullskala vindparker. Skal norsk leverandørindustri klare å posisjonere seg for å ta del i potensialet i flytende havvind er den avhengig av at det utvikles et hjemmemarked av fullskala flytende vindparker også i Norge. Dette vil gi mulighet for å samle erfaring, teste og utvikle ny teknologi, og å demonstrere og kvalifisere teknologi og kompetanse for prosjekter i utlandet.
Et slikt hjemmemarked kommer ikke gratis. I motsetning til områdene listet over, er ikke Norge i en situasjon med høye energikostnader eller få kilder til ny produksjon av fornybar energi, snarere tvert imot. Både oppgradering av vannkraft og ny landbasert vindkraft er billigere enn flytende havvind og vil være det i tiår framover. Utvikling av norske flytende havvindparker vil derfor handle om industriutvikling, ikke å dekke innenlands behov for fornybar energi. Menon antyder behov for et norsk hjemmemarked på 1 GW med et tilhørende subsidiebehov på 36 milliarder kroner.
For politikere som ønsker norsk satsing på flytende havvind betyr dette at det vil kreves en bred og solid enighet for at ambisjonene skal la seg realisere. Uten denne vil subsidiebehovet være for stort. Det viktigste og vanskeligste spørsmålet som må besvares er: Hva skal strømmen brukes til? I praksis er det tre alternativer:
- Den kan mates inn på nettet i Norge.
- Den kan brukes til elektrifisering av olje- og gassproduksjon.
- Den kan eksporteres til utlandet.
For alle tre alternativer finnes det vektige motargumenter. Vil det for eksempel være riktig å tilføre det norske kraftsystemet tungt subsidiert strøm uten at behovet egentlig er til stede? Vil elektrifisering av olje- og gass gi det hjemmemarkedet leverandørene trenger, eller vil det være å putte store ressurser i et nisjemarked med begrenset eksportpotensiale? Og er det riktig at norske skattebetalere skal subsidiere strøm til utenlandske strømkunder?
En norsk satsing på flytende havvind kan være en unik mulighet til å bruke maritim- og offshorekompetanse vi har opparbeidet, til å skape verdiene og arbeidsplassene som en gang skal erstatte deler av olja. Men det skjer ikke av seg selv og det kommer ikke gratis. Skal Norge beholde forspranget kreves det et tydelig politisk lederskap som tør å satse og makter å etablere et bredt og solid forlik, tross motargumenter.
Hvis ikke risikerer vi at Norges forsprang spises opp mens vi sitter på gjerdet og vurderer.
