Debatten går høyt om framtiden for norsk vindkraftutbygging. Mange folk ute i distriktene der vindkrafta bygges ut er rasende – og det med rette. Maktesløse må de stå og se på at naturarven og biomangfoldet bygges ned rundt dem, smertelig klar over at brorparten av omsetningen og overskuddet går ut av landet til turbinprodusenter, utenlandske kraftselskaper og pensjonsfond.
Kun små dråper drypper over den lokale kommunekassa, og det lokale og nasjonale eierskapet føles totalt fraværende. Samtidig står vi overfor en naturmangfoldskrise av skrekkelige dimensjoner. Vår naturarv er vår største nasjonalskatt – det virkelige arvesølvet. Dilemmaene som følger med landbasert vindkraft kan ikke avfeies, og motstanderne må tas skikkelig på alvor.
Vindkraftsatsing må flyttes til havs – raskest mulig
Jeg og partiet mitt med meg er helt tydelige i vår sak: Skal vi lykkes med den kolossale utbyggingen av fornybar kraft Norge og verden trenger må vindkraftsatsingen flyttes til havs raskest mulig. Dette er et standpunkt vi har stått hardt på siden før Rasmus Hansson kom inn på Stortinget i 2013.
Flytter vi utbyggingen til havs redder vi fjellheimen og kystnaturen, utsiktene til ny industriutvikling i Norge er bedre, muligheten for å komme oss helskinnet gjennom utfasingen av fossil energiproduksjon er større, og ikke minst – vi vil kunne bidra til å kutte mer i utslippene av klimagasser raskere.
Grunnen til det er enkel: Det er arealet under utslippskuttkurven som teller!
La meg forklare nærmere: La oss se for oss at vi bygger ut avsindige mengder med landbasert vindkraft. For eksempel 250 Frøya-kraftverk. Hvor mye vindkraft blir det? Frøyakraftverket består av 14 stk. Vestas V136 med en makseffekt på 4,3 MW hver. Litt kjapp regning forteller oss at det vil bety 3500 vindturbiner med en samlet installert makseffekt på 15 GW. Med en snitt-kapasitetsfaktor på 0,35 ville vi med en slik utbygging oppnådd en teoretisk produksjon på rundt 46 TWh. Ikke verst.
Begrenset potensial for landvind
I et slikt scenario er det dessverre sayonara til ufattelig mye urørt natur, og den folkelige motstanden vil føre til et nærmest borgerkrigslignende helvete mange steder. Av lokal «verdiskaping» snakker vi i hovedsak om bygging av veiinfrastruktur og kraftnett. Sannsynligheten for at dette scenarioet faktisk vil utspille seg anser jeg som lav.
Utover at det potensielle havarealet er vanvittig stort vil også turbinene være mye større, og kapasitetsfaktoren mye høyere!
Et romslig estimat er at NVE får viljen sin og det bygges ut rundt 25 TWh med vindkraft på land fram mot 2030. Det praktiske potensialet for landvind er med andre ord ganske begrenset, noe en del andre land har innsett for lengst.
La oss så sammenligne dette med en rask oppskalering av offshore havvind – både bunnforankret og flytende. I et slikt scenario vil det gå noen år før en vil kunne begynne å bygge ut for fullt, da forstudier, kartlegginger, høringsrunder og konsekvensutredninger må gjennomføres før områder kan lyses ut. Det er for eksempel viktig at utbyggingen skjer i samarbeid – ikke i konflikt – med fiskeriene. Samtidig må det planlegges for utbygging av grunninfrastruktur – en kostnad staten i hovedsak bør påta seg.
Når alt dette er på plass kan en sette i gang. Da vil ting kunne skje i et vanvittig tempo. En bratt S-kurveutvikling vil gjøre det mulig å ta igjen de potensielle 25 TWh-ene fra en tenkt landvindutbygging ganske raskt for deretter å overstige denne produksjonen mange ganger.
Det er nesten ingen grenser for hvor mye en kan bygge ut sammenlignet med på land. Utover at det potensielle havarealet er vanvittig stort vil også turbinene være mye større, og kapasitetsfaktoren mye høyere!
Rask utbygging til havs fremfor seigpinende utbygging til lands
I MDG har vi vært så gærne at vi har satt en utbygging av 100 TWh havvind som mål innen 2030. Med en kapasitetsfaktor på 0,5 betyr dette i praksis ca. 23 GW installert vindkraft, enten i form av ~1900 turbiner à 12 MW eller ~1500 turbiner à 15 MW. I Danmark jobbes det med å utvikle turbiner på med en kapasitet på vanvittige 20 MW. Da snakker vi i så fall om kun ~1150 turbiner.
Ja, dette er vanvittig ambisiøst, men ikke utenkelig gitt en målrettet innsats for å få i gang en eksponensielt voksende utbyggingskurve.
I Figur 1 og 2 har jeg skissert en tenkt utvikling for både landbasert og havbasert vindkraft, med hensyn til både antall turbiner og samlet produksjon. I figur 1 ser en tydelig hvordan arealet under kurven gjør seg gjeldende og det blir åpenbart at skalering til havs vil ha mye mer for seg enn en seigpinende utbygging til lands.
Det kan selvfølgelig diskuteres hvor hensiktsmessig det er å presse på for en raskest mulig havvind-utbygging. Noen vil mene at det er lurere å avvente både prisfall, videre teknologisk utvikling og bedre metoder for fremtidig nedmontering og resirkulering før en går for full utbygging.
Norge kan bidra til at kostnadskurven for havvind faller
Fra min side ønskes en større debatt om dette hjertelig velkommen, gitt premisset at en stor utbygging faktisk skal igangsettes i løpet av 2020-årene. Det er et evig dilemma for all massiv oppskalering av ny teknologi at noen vil ende opp med å betale mye for teknologi som raskt blir tatt igjen av bedre løsninger, men her vil jeg mene at et av Norges viktigste bidrag hva gjelder å fremme storskala utbygging av ny fornybar energi globalt er å bidra til at kostnadskurven for produsert energi fra havvind faller raskest mulig.
Våre naboer nede på kontinentet har tidligere tatt et stort ansvar og vært «first movers» for både solkraft og landbasert vindkraft. Norge må nå ta på seg ledertrøya og bli en global «first mover» hva gjelder offshore vindkraft, spesielt med tanke på vårt nåværende finansielle ståsted.
Kombinerer vi dette med en utfasing av vår fossile virksomhet kan vi med rette slå oss på brystet som en reell klima- og miljønasjon, og dra resten av verden med oss i kampen for å redde stumpene nå når følgene av klimaendringene treffer oss for fullt.
