Mange av de store feltene på norsk sokkel har nådd over sin topproduksjon. Felt som Ekofisk, Statfjord, Gullfaks og Oseberg har vært i drift i 15 år eller mer. Kravet fra både oljeselskaper og norske myndigheter om å øke utvinningsgraden, knytte til mindre omkringliggende felt og et ønske om å effektivisere driften samt å forlenge levetiden på installasjonene, er avgørende for videre drift av plattformene. Alt dette krever modifikasjonsarbeider om bord.
Samlet regner oljeselskapene med at over 10 milliarder kroner årlig vil brukes på underleverandører i forbindelse med modifikasjonsarbeider. Det tilsvarer nær halvparten av midlene som brukes til nybygging årlig. Dette blir sentrale temaer i en konferanse som holdes i midten av april i Stavanger.
En stor del av engineeringskapasiteten flyttes fra Oslo-området til Stavanger, Bergen og trondheimsregionen. Statoils siste kontraktstildelinger for drift og vedlikehold viser dette. - Det settes helt andre krav til engineeringen når det skal utarbeides grunnlag for modifikasjonsarbeider. Usikkerhetene er langt større. Det er alltid en stor utfordring å planlegge og å estimere disse prosjektene riktig, sier sjefingeniør Knut Bratås i Norsk Hydro.
Andre hensyn å ta
Ombygging av plattformer er svært annerledes enn å bygge nytt. Helt andre hensyn må tas når arbeidet skal gjennomføres langt ute i havet på en plattform full av eksplosjonsfarlige hydrokarboner. Driftsorganisasjonen om bord ønsker at ethvert arbeid i minst mulig grad skal influere på daglig drift av plattformen, og stopp i produksjonen er uønsket.
- Modifikasjonsarbeider består av flere elementer. Det er en stor logistikkutfordring. Hva er antall ledige sengeplasser, må vi leie flotell? Helikopterkapasitet? Hvordan skal utstyret seksjoneres slik at det er mulig å montere det om bord? Hvor mye sveisearbeid kan gjøres, hvor må vi bruke vanlige boltforbindelser. Hva er krankapasiteten? Hvordan er dokumentasjonen av det eksisterende anlegget? Dette er noen av de spørsmålene vi må stille oss. I tillegg må driftsorganisasonen motiveres til å akseptere at det gjennomføres modifikasjoner. Flere mennesker om bord gir trange forhold for alle. Men å få alle motivert til å yte sitt beste for å gjennomføre prosjektet, er en av våre viktigste oppgaver forteller Bratås.
Dyr arbeidsplass
Det er dyrt å ha et stort antall arbeidere ute til havs. Normalt koster det tre ganger så mye som å ha dem på land. - Vi må minimalisere antallet timer til havs. Men for å få det til, må vi foreta nøyaktige undersøkelser før vi starter engineeringen av prosjektet. Vi har hatt stor nytte av å bruke 3D fotogrammetri. Fra disse bildene kan det lages 3D modeller i datamaskiner som brukes for å konstruere de nye anleggsdelene. Erfaringene viser at dette gir meget stor nøyaktighet og god kvalitet i arbeidet. Svært lite ekstraarbeid har vært nødvendig når våre samarbeidspartnere har brukt 3D fotogrammetri og DAK.
Bratås har lang erfaring med å lede modifikasjonsprosjekter. Han har hatt ansvaret for tilkopling av Oseberg gass på feltsenteret, Tune-prosjektet og nå sist, Fram Vest-arbeidene om bord på Troll C. Han understreker at modifikasjonsarbeider må gjennomføres i nært samarbeid med driftsorganisasjonen. For å kunne starte et modifikasjonsarbeid må det sendes søknad om bruksendring til Oljedirektoratet, sammen med konsekvensanalyser, miljøanalyser og sikkerhetsanalyser. - Vi må også sende inn fulle HMS-analyser for hvordan plattformen blir etter ombyggingen. Det gjelder blant annet brannanlegg, rømningsveier og evakueringsplaner. I tillegg blir en del av kjernesystemene som kontroll og reguleringsutrustningen og sikkerhetssystemene påvirket ved ombygginger.
Forskjellig filosofi
Norsk Hydro og Statoil har to forskjellige måter å gjennomføre modifikasjonsarbeidene på ute på plattformene. Hydro har siden 1997 tillatt å drive varmt arbeid som sveising, sliping og spenningsgløding, på plattformer som er i full drift. Statoil gjør sveisearbeidene under planlagte revisjonsstanser.
Norsk Hydros metode er å bygge en sikker sone rundt stedet hvor det skal arbeides varmt. Det gjøres ved at de har utviklet et telt med en fast trykksluse, et såkalt habitat. Teltet monteres rundt stedet der det skal arbeides og settes under trykk. På utsiden plasseres alltid brannvakt. Sonen inne i teltet er da definert som sikker.
Dette er samme prinsipp som brukes for de uttallige instrument og utstyrsrom som står plassert rundt på en plattform. - Metoden er svært vellykket. Hittil har vi ikke rapportert et eneste uhell eller skade. Dog tillates ikke mer enn ett slik telt i bruk av gangen. Og det er plattformsjefen som må ta stilling til bruken og gi tillatelse til operasjonen.
