Det er alltid fint å få en anledning til å si noe positivt om opprinnelsesgarantier. Stein Lier-Hansen skaper en slik anledning i sitt innlegg 12.september på tu.no. Han er dessverre kritisk til ordningen, som har til hensikt å belønne produsenter av fornybar kraft. Ordningen sikrer også at det kan dokumenteres at den strømmen man har kjøpt er fornybar.
Å kunne dokumentere dette skaper en mulighet til å skille mellom bedrifter som bruker fornybar strøm og bedrifter som ikke gjør det. Dette er viktig i bedriftenes miljøprofilering.
En opprinnelsesgaranti er en rett til å hevde at den strømmen en bruker er fornybar. Kraftsselskapene selger slike rettigheter til blant annet Tyskland for milliarder av kroner. Rettigheten som omsettes er eksklusiv; det er bare kjøperen som kan hevde å ha brukt den aktuelle strømmengden. Omsetningen av hver eneste fornybare kilowattime dokumenteres, man kjøper en konkret og spesifisert mengde fornybar strøm fra et bestemt kraftsselskap.
Norske industribedrifter kan dermed bare hevde at de bruker ren fornybar strøm dersom de kjøper slike garantier. Lier-Hansens utspill kan tyde på at det gjør de ikke.
Norske myndigheter opptrer dessverre ikke særlig lojalt overfor denne ordningen
Det selges svært lite opprinnelsesgarantier i Norge. Derfor er fornybarandelen i strøm som ble kjøpt i Norge lav; bare 9 prosent i 2019 (jf NVEs varedeklarasjon for strøm).
Opprinnelsesgarantiene er forøvrig frikoblet fra hvor elektronene befinner seg, på samme måte som vi har frakoblet pengetransaksjoner fra fysiske sedler og mynter.
Norske myndigheter opptrer dessverre ikke særlig lojalt overfor denne ordningen når de hevder at strømmen som forbrukes i Norge er fornybar. At Norge produserer store mengder fornybar kraft er riktig. Men vi kan ikke både selge retten til å si at vi bruker denne strømmen og samtidig hevde at vi bruker den selv. Det er et regnestykke bare reven i Hakkebakkeskogen kan kjenne seg igjen i.
