Jeg skal villig innrømme at teknikere og naturvitere kunne gjort mye mer for å få publisitet rundt sine arbeider og problemstillinger. Det er imidlertid ikke der hovedårsakene til mangel på mediaoppmerksomhet ligger. Det må journalistene og deres (mangel på) kunnskaper og interesse ta skylda for.
For å ta et konkret eksempel: NTNU sender ut et kort sammendrag av enhver doktoravhandling til avisene. Hvor mange av disse trykkes i f.eks. Adresseavisen? Ingen, såvidt jeg har registrert. Men opp til flere sider daglig om fotball har man plass til.
ÅD hevder at vitenskapen taper terreng. Den gjør ikke det. Aldri før i menneskehetens historie har tekniske løsninger og naturvitenskapelige framskritt kommet så tett og resultater blitt brakt ut til folket så raskt som nå. Men dette tas som en selvfølge av brukerne, journalistene inkludert. (Det finnes sågar de som skryter over sin kunnskapsmangel på det tekniske området!). I media skrives det langt mer om påståtte skadevirkninger av mobiltelefoner enn om hvordan telefonene virker.
Ansvaret (for manglende oppmerksomhet rundt forskning) ligger hos forskeren, sier ÅD. Hvis forskerne hadde hatt rett til å avgjøre hva som skal gis oppmerksomhet i media, hadde den påstanden vært riktig. Ytterst få norske aviser, i motsetning til mange utenlandske, har egne spesialister med utdannelse innen teknikk og naturvitenskap. Problemet er å få journalisten interessert , dernest til å forstå!
Fra eget erfaringsgrunnlag kan jeg nevne to eksempler : måling av kjøretøyers hastighet, og navigasjon/posisjonsbestemmelse ved hjelp av satellittsystemer. Journalistene er hverken interessert i nytteverdien eller tekniske og funksjonsmessige spørsmål. Deres interesse er konsentrert om to ting: 1. Ligger det noen (menneskelig) konflikt i dette, gjerne i forhold til myndighetspersoner? 2. Ligger det noe skremmende i dette, dvs. har vi noe å frykte?
Journalistenes uvitenhet og mangel på grunnleggende teknisk utdannelse tar seg av og til groteske uttrykk, som f.eks. usikkerhet om hvor mange nuller det er i en milliard. Flere kan ikke forskjellen mellom strøm og spenning eller mellom effekt og energi. Dette har de til felles med mange politikere.
ÅD hevder at folk som Gjedrem, Røkke og meglerhusenes analytikere kommer med ledetrådene for våre liv, men ikke forskere innen teknikk og naturvitenskap. Årsaken er imidlertid ikke at forskerne har gått i hi på sine kontorer som ÅD skriver. Gjedrem & Co. tilbringer like mye tid på sine kontorer. Årsaken er at journalistene flokker seg utenfor deres kontorer, ber om uttalelser, får en setning eller to når vedkommende passerer og koker suppe på den setningen. Hvis journalister hadde gjort det samme utenfor Realfagbygget på Gløshaugen, hadde mye sett annerledes ut i Norge.
Problemet er altså ikke at forskerne har gått i hi, men at rekrutteringsgrunnlaget til journalistlauget er utrolig skeivt. Hvis teknisk/naturvitenskapelig grunnutdannelse inngikk i opptakskravene til f.eks. halvparten av dem som slippes inn på Journalisthøgskolen, ville mye være vunnet. Men dette forutsetter naturligvis at tiltak på dette området treffes også på lavere nivåer i skolesystemet slik at det i det hele tatt finnes noen å rekruttere.
Börje Forssell
Professor i navigasjon ved NTNU
