– Jeg foreslår en løsning, altså å tilby førtidspensjon eller sluttpakke til Hjalmar Johansen, sa Andreas Ohm.
– Det gjør du ikke. Slikt koster penger. Vi skal spare penger nå, ikke bruke penger. Derfor er dette ingen løsning. Du bør forstå såpass, sa Carl.
– Vi sparer penger på det. Tusener av andre virksomheter har gitt trofaste ansatte en slik kompensasjon for at de skal forlate jobben. Førtidspensjon eller en moderat sluttpakke er jo ikke veldedighet, sa han.
– Jeg bryr meg ikke om hvor lenge folk har jobbet her. Det er fullstendig irrelevant. Du skal si opp en person, og denne personen skal slutte på vanlig måte, med vanlige betingelser.
– Du gir blaffen i om vi sender folk ut i arbeidsledighet? Å få seg ny jobb når man har passert 50 er ingen enkel sak.
– Slik er verden. Det er ikke mitt problem.
Andreas Ohm var målløs da han forlot direktørkontoret. Kynismen kjente virkelig ingen grenser for disse bønnetellerne som kom rett fra skolebenken.
– Hvordan går det?
Andreas skvatt til. Hjalmar Johansen sto ved hans side.
– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa ingeniørøkonomen.
– Det skjønner jeg. Hør, jeg har et forslag til deg, sa Hjalmar.
– Ja vel?
– Ja, jeg er strengt tatt ikke økonomisk avhengig av lønna herfra lenger. Derfor er jeg villig til å slutte frivillig. Men ikke uten kompensasjon. Jeg slutter hvis bedriften gir meg en liten sluttpakke, sa han.
