Prislappen på utslippet kan være bakt inn som en direkte avgift på bruk av fossilbaserte energibærere, som CO₂-avgiften på bensin eller diesel. I tillegg har vi den markedsbaserte tilnærmingen hvor ideen er at en sektor skal velge den mest økonomiske løsning for å redusere utslippene innenfor en gitt utslippsramme. I Europa har vi siden 2005 hatt et slikt kvotemarked (EU ETS) hvor også Norge deltar. I dette systemet setter staten en grense for totale utslipp i løpet av en periode og utsteder omsettbare utslippstillatelser (kvoter).
Den reelle effekten av EU ETS er vanskelig å måle eksakt, men to forskere fra UK og USA har gjort et forsøk og kommet til at selv med lave kvotepriser, har ordningen redusert de totale utslippene med mer en milliard tonn CO₂ fra de regulerte (kvotepliktige) industriene frem til 2016. Det var utslipp fra energiproduksjon og de store industrielle forurenserne som bidro mest til utslippsreduksjon; 11,5 prosent mindre enn hva som ville ha vært tilfelle i en verden uten EU ETS.
Liten effekt i Norge
I Norge synes det ikke å ha vært særlig effekt av kvotesystemet. Fra statistisk sentralbyrås egen analyse i 2016 konkluderes det med at det var «noen tendenser til reduserte utslipp i fase 2, men ingen effekt på utslippene per produsert enhet i noen av fasene». Fase 2 er årene 2008 – 2012. Det er kanskje mest oppsiktsvekkende å lese at forskerne fant positive effekt i de regulerte virksomhetenes verdiskapning i fase 2, «sannsynligvis grunnet den store mengden med gratiskvoter, og at bedriftene hadde veltet økte marginalkostnader over til konsumentene».
Industri- og offshorevirksomhetene utgjør over 50 prosent av norske CO₂-utslipp, og over 90 prosent av disse utslippene er kvotepliktige under den europeiske EU ETS-ordningen. Utslippene fra kvotepliktige landbaserte virksomheter i Norge var i koronaåret 2020 6 prosent lavere enn i 2013, og denne industrien kunne kompensere 82 prosent av de totale utslippene med gratiskvoter. Kvotepliktige utslipp fra petroleumsindustrien til havs var nesten eksakt lik utslippene i 2013, men denne industrisektoren fikk tildelt «bare» 46 prosent gratiskvoter. Forskjell i skatteregimer for offshore og landindustri, betyr nok i realiteten at begge sektorene slipper like lett unna kostnadene ved å forurense atmosfæren.
Gratisordninger for de store
Det er ingen åpen statistikk som viser hvor mange gratiskvoter den regulerte industrien har blitt tildelt for 2021, men det er vel å anta at dette ikke vil være drastisk endret fra 2020. Selv med en ganske kraftig økning i kvoteprisen det siste året, vil det antageligvis koste industrien kun brøkdeler å forurense sammenlignet med CO₂-kostnadene knyttet til bileiers dieselforbruk.
En klimapolitikk som oppfattes som en sveitserost med unntak og gratisordninger for de store forurenserne, vil ikke gi ønsket utslippseffekt og heller ikke bli oppfattet som rettferdig byrdefordeling.
Det er fristende å referere til Bill McKibben i Bulletin of the Atomic Scientists (2012): «The fossil industry has been granted the greatest marked subsidy ever: the privilege to dump its waste products into the atmosphere at no costs.»
Dette må vi få slutt på!
Betaler 1,1 milliarder for klimakvoter – vil ha midler i retur
