Fra et lite toseters fly ser han ned på et storslått landskap der fjelltopper brått forsvinner bak skyer som driver forbi.
Isblokker flyter i melkeaktig, blåhvitt vann. Flyr han lavere, kan han se nye, store blokker som løsner.
– Det er ingen her. Luften er praktisk talt tom, sier Fisher (41).
Han er på tokt for å fotografere en av armene som strekker seg ut fra den største isbreen på det europeiske fastlandet: Jostedalsbreen.
Etter lignende reiser til Alpene og vestlige deler av USA, er turen nå kommet til Norge.
– Elsker dem
I flere år har Fisher jobbet med å dokumentere verdens smeltende breer. Han har fotografert flere tusen av dem, men er langt fra ferdig.
Én av grunnene til arbeidsiveren er enkel: – Fordi jeg elsker dem, sier amerikaneren om breene han flyr over, igjen og igjen.
Men prosjektet har også et større formål. Over hele verden er isbreer i ferd med å skrumpe inn, siden det blir varmere.
Fisher har som mål å fotografere samtlige gjenværende breer i verdens fjellområder – med unntak av dem som ligger i Arktis og Antarktis.
– Om 100 eller 200 år vil de fleste være borte eller kraftig redusert, sier han.
– Dette er klimaendringenes frontlinje, det første tegnet på at vi mister noe.
Halvparten er borte
– En skam, sier dansk energisektor om norske kabelkutt-planer
På 120 år har isbreene i Alpene krympet til halvparten av volumet sitt, ifølge Det europeiske miljøbyrået (EEA). Smeltingen har gått raskere etter 1980-tallet.
– Vi har en serie med observasjoner av små isbreer i bebodde områder, særlig i Alpene, Norge og på New Zealand, forteller forsker Roderik van de Wal ved Universitetet i Utrecht i Nederland.
Observasjonene viser tydelig at breene minker, og van de Wal sier det er klimaendringene som har skylden.
Hvor fort utviklingen vil gå i tiårene framover, avhenger av temperaturøkningen og utslippene av klimagasser.
Stigende havnivå
Beregninger fra EEA tyder på at mellom 22 og 89 prosent av de europeiske breene vil være borte innen 2100.
Smeltingen får store lokale konsekvenser, og i områdene ved Andesfjellene og Himalaya kan folk miste viktige vannkilder.
I tillegg bidrar bresmeltingen til at havnivået stiger over hele verden.
Garrett Fisher sier det finnes tonnevis med data som dokumenterer utviklingen for verdens isbreer. Men, påpeker han, databaser er ikke vakre. Remser av tall fungerer ikke like bra som slående bilder.
Derfor tror han flyfotoene av breene kan spille en rolle og gi folk en bedre forståelse av klimaproblemet.
Norsk forgjenger
Ny virkelighet: – Dette er sånn livet er nå
Fisher vokste opp på bygda nord i delstaten New York, like ved en privat flyplass. Bestefaren fløy småfly, og Fisher fulgte etter hvert i hans fotspor.
Som ung mann begynte han også å fotografere. Frøet til breprosjektet ble sådd da han en dag fikk vite at isbreene gradvis er i ferd med å forsvinne.
Han er langt fra den første fotografen som har vært lidenskapelig opptatt av breer. En forgjenger i Norge var landskapsfotografen Knud Knudsen, som på Vestlandet på 1800-tallet foreviget fjell, fjorder, fosser – og isbreer.
Men dette var før det fantes fly, og Knudsen måtte bruke båt, hest og kjerre og slepe storformatkameraer og stativer rundt i fjellheimen.
Teknisk krevende
Å fly småfly over fjell og breer kan være risikabelt, og Fisher beskriver navigeringen som teknisk krevende.
I Norge flyr han et toseteres Piper Super Club, som i sin tid ble konstruert for å tåle krappe vinder og farlige forhold.
– Det er rundt 30 prosent sjanse for at vi får sett breen. Det er mye skyer, sier Fisher idet han er på vei mot Nigardsbreen, en av armene til Jostedalsbreen.
I løpet av de siste hundre årene er Nigardsbreen blitt flere kilometer kortere. Smeltingen begynte å skyte fart på 2000-tallet.
Fotografier kan være et vindu til fortiden. Det kan også breene, som har preget landskapet i flere tusen år.
– Vi kan leve uten breer. Vi kommer til å leve uten dem. Men det gjør vondt å miste dem, sier Garrett Fisher.
«15-minuttersbyer» har fått en boost etter koronapandemien
