Før laget treforedlingsbedriften Borregård enkel cellulose av tømmer.
Nå hakker og koker de stokkene og skaper finere produkter med større verdi, for et smalere marked.
Kjemiingeniør og informasjonskonsulent Endre Steinbru sier at selskapet har satset på spesialkunnskap i trekjemi og skapt seg en solid basis for spesialisering. Takket være bred forskning og eksakt prosesstyring, holder Borregaardskuta kursen.
Anleggene preges av enøk og finstyring, svært lite går til spille. Omsetningen ser ut til å gjøre et hopp og blir 7 milliarder kroner i år mot 5,7 i fjor. Selskapet inngår i Orklakonsernet og hovedfabrikken ligger fortsatt i Sarpsborg.
Bruker hele stokken
Av fibrene i tømmerstokkene produserer selskapet B.ChemCell langkjedet spesialcellulose for kjemisk-teknisk bruk. Av "limet" - som heter lignin - lager B. LignoTech bl.a. en rekk binde- og dispergeringsmidler samt aromastoffet vanillin.
Den detaljstyrte prosessen er ifølge Steinbru basert på jevn tilførsel av gran fra et skogbelte som går fra Norge inn i Sverige, Finland, Baltikum og Russland. Hver time i døgnet kommet lastebiler og tog med tømmerstokker av gran inn på området ved Glomma.
Etter avbarking - barken brennes i et eget anlegg som koker vann til driftsdamp - går de 1,5 meter lange stokkene i huggemaskinen. Der blir de til tommestore flis. Så havner flisbitene i kokerne og blir dels til råstoff for ligninbaserte produkter, dels til cellulosebaserte produkter pluss noen millioner liter rødsprit.
Etter koking i syre og vann går fibrene til bleking og tørking, cellulosen er klar for videreforedling. Kokeluten avvannes, sukkeret i avluten blir til etylalkohol og sukkerfi væske foredles til lignin og tildels vanillin.
Detaljstyrte prosesser
Prosessene er komplekse og trenger nitid kontroll med innsatsmidler som flis, damp og kokesyre og med blekeprosess, spritprosess, avluting, nøytralisering og rensing. En sulfittbasert treforedlingsprosess gir finere produkter enn den sulfatbaserte som også avgir mer svovelstank.
Prosessene er dels mekaniske, dels kjemiske. De drives av damp, ventiler og pumper samt en uhyre mengde tilstandsmålere av alle slag. Alt må detaljstyres av dyktige operatører på gulvet og i kontrollrommet; datateknikk er utplassert ved hver funksjonsenhet. Styringen i det helt nybygde kontrollrommet er basert på omfattende prosesskunnskap og intrikate varslingssystemer.
Spesialisering virker
Borregaard syns det er bedre å være en stor fisk i en liten dam enn omvendt. Derfor har de satset på nisjer og delt selskapet inn i ulike enheter. LignoTech og ChemCell er to av dem. Verdensmarkedet for treforedling/cellulose utgjør 180 millioner tonn.
Av dette er 40 millioner tonn såkalt markedscellulose, mens 3 millioner tonn er "dissolving products" - den enkleste form for kjemisk masse. Spesialprodukter innen cellulose utgjør bare 0,8 milloner tonn.
Borregaards samlede kapasitet er omkring 300.000 tonn. Nå lager de 150.000 tonn og har altså en del å gå på. Like fullt er de verdens største aktør på sine spesialområder, og den eneste som lager vanillin av tømmer. Denne form for smalt markedsnærvær krever at de er svært bevisste med hensyn til resept- og produktutvikling pluss kvalitetskontroll fordi konkurransen er knivskarp.
Investerte klokt
Borregaard investerte seg ut av en begynnende krise for bare få år siden. Etter jevn nedgang årene før, havnet selskapet i 1999 på et resultat på 263 millioner kroner.
I 2000 snudde investeringskurven, og årene etter ble det brukt henholdsvis 347 og 519 millioner kroner til å ruste opp anleggene i Sarpsborg, og til fortsatte oppkjøp av egnede anlegg i utlandet.
