På slutten av sekstitallet kjøpte Frydenlund Bryggeri opp arealer i nabokvartalene med tanke på å utvide bryggerivirksomheten, i forståelse med den daværende byplansjefen. Da utvidelsesplanene skulle realiseres i 1973, fikk de ikke lov til dette. Den nye byplansjefen, Helene Støren Kobbe, henviste til det pågående soneplanarbeidet som hadde som mål å redusere antall arbeidsplasser i indre by. Arealet skulle brukes til boligformål.
Ti år senere velsignet den neste byplansjefen, Svein Meinich, byggingen av et kontorbygg på området med høy tomteutnyttelse og langt flere arbeidsplasser enn det bryggeriutvidelsen ville gitt.
Da bryggeriet noen år senere besluttet å legge ned hele ølproduksjonen og foredle også dette tomtearealet til kontorvirksomhet, fikk de nei. Byplankontoret ville nå at området skulle benyttes til boliger under henvisning til det pågående planarbeidet. Utbygger på sin side mente det ikke ville lønne seg for dem å bygge så mange boliger som kommunen ønsket. Til alt hell for tomteutvikleren var departementet på denne tiden ute etter et sted å lokalisere Høgskolen i Oslo. Frydelund ble budt frem og akseptert, og i dag har Høgskolen overtatt nesten hele det tidligere bryggeriområdet.
Historien viser både at markedet endrer seg, at byplankontoret kan slutte opp om utviklers planer dersom disse er gode og til tross for at de går mot opprinnelige planer, samt at mye beror på tilfeldigheter her som ellers.
