Det knøt seg i Andreas Ohm da unge Carl kysset konsulent Kari.
Det var riktignok bare på kinnet, men handlingen var likevel ladet med provoserende direktørmakt.
Kari rygget tilbake og rettet en brå pekefinger mot Carl, som svarte med en glatt latter før han forsvant. Konsulentkvinnen forsvant i motsatt retning.
Fråde var på vei ut av Andreas' munn.
Han småløp skjelvende mot toalettene. Han passet på å skylle ned, slik at ingen hørte annet enn den hvite støyen fra raskt rennende vann.
Observante kolleger kunne – hvis de hadde besøkt toalettet etter ham – annamme en svak odør av en etanolholdig væske i rommet.
Kundemøtet ble vanskelig. Ingeniørøkonomen hadde kjørt på med munnspray og Fisherman's Friend-pastiller for å skjule hendelsen på toalettet.
Det hjalp ikke på humøret.
– Dere må skjerpe dere kraftig. Dette hører hjemme i Bongo-land, sa han til kundeselskapets prosjektgruppe.
Det ble momentant stille. Først da så han at lederen av prosjektgruppa hadde aner i Afrika.
Han forsøkte å rette opp fadesen.
– Hrrm. Det var Jagland som snakket om Bongo fra Kongo. Selv om mange somaliere i Norge ikke jobber, har jeg ikke noe mot afrikanere, sa han.
En nål traff gulvet.
Senere lød på nytt dempete klunk på herretoalettet. Så huket Gammel-Erik tak i ham.
– Noe på gang?
– Gjett om det er. De vil slanke staben med 12 årsverk.
– 12? De kan ikke være friske. Det er jo en tredel av staben her.
– Bunnlinja har talt.
