Andreas Ohms overleppe dirret så sterkt at det ga utslag på Richters skala.
Skjelvet avtok ikke før jeg ga ham en promillekaffe.
– Jeg har en plan, sa Gammel-Erik.
– Opplys oss, Egon.
– Hvis vi får flere med på å si opp samtidig, gir vi ledelsen alvorlige problemer, sa han.
– Og? De vil jo bli kvitt oss.
– Det er korrekt. Men vi kan slutte på dagen.
– Hva? Det vil selvsagt skape trøbbel for bedriften, men også for oss. Vi vil bli anmeldt og saksøkt, sa jeg.
– Anmeldt kan det hende vi blir. Men slike saker blir alltid henlagt av politiet. Jeg tviler dessuten på om bedriften i dagens situasjon vil bruke en bråte med tid og penger på en rettssak. Som du sier vil de helst bli kvitt oss, sa han.
– Men hva vinner vi på det?
– Selskapet vil ikke kunne ta oppdragene som kommer, og ledelsen vil få skylda. Unge Carl vil komme til å pisse i konfirmasjonsdressen, sa han.
– Men vi vil stå uten jobb, sa jeg.
– Nå skjønner jeg hva du tenker på. Du vil forsøke å gi ledelsen så store problemer at styret skifter dem ut, sa Andreas.
– Korrekt, sa Gammel-Erik.
– Du vil få styret til å sparke ledelsen, og så gi oss jobbene tilbake?
– Ja, og mellomtiden kan vi kanskje jobbe i SHBinc, der en gammel studiekamerat av meg er sjef. De trenger folk til et midlertidig prosjekt, sa han.
– Trenger de folk nå?
– Ja, prosjektet er allerede i gang. Husk at ingeniørmangelen er stor selv om det er dårlige tider, sa han.
