Teknologisjef Berit Svendsen i Telenor har ved flere anledninger hevdet at Norge vil få betydelige problemer som industri- og kunnskapsnasjon i årene som kommer.
I TU nr. 20/03 og i et innlegg i Dagsavisen før ferien, oppfordrer hun NIF og NITO til å komme på banen. NITOs daværende president, John Arne Haugen, svarte at NITO arbeider kontinuerlig med problemstillingen og initierer debatt, men at det er liten respons fra andre.
For å gi debatten skyv, stiller jeg spørsmål om det nødvendigvis er realistisk å ha et mål om kunnskapsbasert industri i Norge, og hvis ikke - hva da? Spørsmålene er grunnleggende for Norges fremtid og bør friste andre aktører til debatt, mens det ennå er tid!
Et kjennetegn ved overgangen til kunnskapsbasert industri er at kollektivt levert muskelkraft erstattes med individbasert kunnskap og kompetanse. Den tradisjonelle industrien blir av ulike årsaker flyttet til lavkostland i Øst-Europa og Asia.
Forklaringer om et for høyt lønnsnivå sammenlignet med handelspartnerne gjelder i hovedsak arbeidstakere med lavere formell kompetanse (ofte leverandører av muskelkraft). Dette er arbeidskraft som enklere erstattes gjennom kort opplæringstid, og som typiske lavkostland har stor tilgang på.
Ser man derimot på lønnsnivået for ingeniørarbeidskraft i Norge, ligger den med ytterst få unntak, faktisk 15-25 prosent under handelspartnere. Norsk ingeniørkompetanse har tradisjonelt gode referanser, også i forhold til handelspartnernes. Innen kunnskapsbasert industri vil nettopp ingeniør- og teknologikompetanse etterspørres, og Norge har derfor i dag et svært godt utgangspunkt. Men det lyser varsellamper, og jeg skal peke på noen.
Dårlig grunnlag
Dagens norske industri er tradisjonell og lite kunnskapsintensiv sammenlignet med mange andre land. Politikere og næringsliv har derfor en felles utfordring i å skape tro på fremtiden der arbeidsplasser tuftes på ny kunnskapsbasert industri. Det må gjennom betydelig satsing innenfor FoU-miljøene legges til rette både for utvikling av eksisterende bedrifter og nye kunnskapsbaserte bedrifter. Bedrifter som kan delta på den internasjonale arena. Dette krever en helt annen forsknings- og næringspolitikk enn den som hittil er utøvd.
Interessen for realfag i ungdomsskolen er nedadgående og et økende antall ingeniørutdanningsplasser står ledige ved høyskolene. Myndighetene har gjennom flere år og reformer lagt til rette for at skolen kan gjennomføres med "sekken full av lettere fag". Karakterene, som var et incitament til å lære i barneskolen, er fjernet. Evnen til å trene husk og mengdeforståelse er redusert. Resultatet er at ungdom har problemer med lesing, rettskriving og ikke minst matematikk. Dette registreres ikke bare ved ansettelser i næringslivet, men er også dokumentert i internasjonale undersøkelser der Norge kommer svært dårlig ut.
Understøtter dette troen på en fremtidig kunnskapsbasert industri i Norge?
Konsekvensen av ingen endringer kan bli at virksomheter søker andre land der det leveres bedre kvalitet. Dagens teknologi ser ikke landegrenser, kanskje dessverre for mange i denne sammenheng, men like fullt et viktig poeng når man skal speide etter fremtidig kunnskapsbasert industri i Norge. Det er en forutsetning at det vises politisk vilje til nytenking - også utenom valgkamper - til satsing og endring av skolesystemet slik at det leverer bedre "produkter". Forutsetningen for fremtidige arbeidsplasser i Norge skusles bort dersom man må avvente enighet i den "politiske sandkasse"!
NIF og NITO på banen
Teknologi har blitt en av de viktigste forutsetninger for verdiskaping. Det betyr at landets to store teknologiorganisasjoner NIF og NITO skal tydeligere på banen. NIF og NITO har kunnskap og utfyller hverandres kompetanse på mange områder. Disse organisasjonene er blant de viktigste kunnskapsformidlerne til samfunn, politikere og næringsliv.
Ingen av dem har så langt alene evnet å sette agendaen om hva og hvordan den teknologiske fremtid i Norge skal bli. Jeg mener en forutsetning er at det nå startes et arbeid med mål om snarlig sammenslåing. Det vil gi landet en av de viktigste fremtidsaktørene som både har nødvendig dimensjon og kompetanse.
I Danmark ble de to ingeniørorganisasjonene til nyskapningen IDA for flere år siden. Ettertiden har vist at dette var en riktig avgjørelse, og i lys av fremtiden er det nå like riktig og nødvendig i Norge. NIF og NITO vil "levere kompetanse" gjennom sine medlemmer til hele det kunnskapsbaserte næringslivet. Det er disse organisasjonene som sammen - ut fra sine medlemmers kompetanse - har muligheten til å sette den strategiske agenda om fremtidens kunnskapsbaserte industri i lys av teknologi og human kapital i de politiske fora. Med en slik konstellasjon på plass har man etablert den naturlige tilbyder av svar på spørsmål om alt som vedrører teknologi og utvikling, og kan gjennom det bidra til grunnlaget for en vekstkraftig fremtid.
Hvilke utfordringer ser så andre aktører for en fremtidig " industri" - er dere klar for debatt, eller hindrer lyset fra varsellampene i å se fremover?
