.1250x705.jpg)
Startskuddet har gått for det mange håper skal bli et nytt norsk industrieventyr. Asbjørnsen og Moe go home. Her kommer den nye vin(d)en. Etter femti års suksess med olje- og gass, skal norske leverandører nå bli ledende innen havvind. Fortrinnet vi har fremfor andre nasjoner er nærhet til svært potente vindressurser til havs, samt opplagt massiv kompetanse og erfaring fra utbygging av offshore fossilindustri.
Betydelige forskjeller
Mange tenker kanskje at det er enkelt for norsk leverandørindustri å skifte fokus fra å levere produkter og tjenester til olje- og gassfelt til å levere utstyr og kompetanse til en gryende havvindsatsing.
Men så enkelt er det ikke. Utbyggingen innen olje- og gassindustrien har dreid seg om store egenartede prosjekter, der både løsninger og design i stor grad er tilpasset ressursene i undergrunnen. Som for eksempel hvor dypt de ligger og andel gass versus olje. Det er bygget mange løsninger rundt om i verden og på norsk sokkel, men andelen standardløsninger er likevel begrenset. Fordi hver utbygging har sine spesielle krav.
Heldigvis har olje- og gassindustrien hatt en inntjening som gjør at de stort sett har hatt råd til å bygge det de har trengt. Slik at de kunne hente opp det sorte gullet og den etterhvert verdifulle gassen fra havdypet. Men skreddersøm koster. Derfor har det historisk sett heller ikke manglet på kostnadsoverskridelser, som den superlønnsomme fossilindustrien stort sett har kommet seg greit gjennom.
Blokkerer veien: – Patetiske forsøk på grønnvasking
Lav kost - enorme dimensjoner
Når det gjelder havvind befinner vi oss i andre enden av skalaen. Det skal produseres et hopetall av identiske installasjoner. En fremtidig utbygging av et havvindsfelt vil bestå av mange titalls turbiner. Dersom installasjonene er flytende, vil et understell alene - i sammenlignbar størrelse - oppta en hel fotballbane.
Fordi marginene vil være mye lavere innen havvind enn i fossilindustrien, må alle ledd i leverandør- og verdikjeden strebe etter å gjøre ting kostnadseffektivt og riktig. Det må gjøres helt fra start, slik at det ikke i ettertid oppstår nødvendige og kostbare feilrettinger og endringer. Vi må rett og slett bli gode på masseproduksjon av svære offshoreinstallasjoner. I dette ligger det også at vi må kunne levere, installere og vedlikeholde med høy kvalitet og forutsigbare lave kostnader.
Jada, gull verdt
Investorene som venter ivrig på å satse på havvind er ikke de samme som har tatt risiko innen olje- og gassindustrien. Havvindinvestorene er ute etter å finne en trygg og lang investering. De godtar en relativt lav avkastning over lang tid. TIl gjengjeld ønsker de at investeringene har lav risiko.
Det indikerer en kultur som er svært forskjelling fra den mer risikovillige kulturen vi har erfaring med fra olje- og gassindustrien. Og som, interessant nok, igjen er historisk forankret i Norge fra fiskeindustrien, der store formuer ble skapt i løpet av få ukers fiske.
Ja, norske ingeniører, teknologimiljøer og leverandører er svært godt stilt for å gjøre Norge til en stormakt innen havvind. Spesielt innen flytende havvind. Erfaringen fra offshorevirksomheten i Nordsjøen er utvilsomt gull verdt.
Men, ingen lissepasning
Det er likevel ikke kun en lissepasning å spille ballen fra å være aktør i fossilindustrien til å bli en foretrukken leverandør innen havvind. Som Jon Kippenes i Blåvinge sa det under en samling for interessenter innen havvind i Stavanger i uken som gikk: - Hovedutfordringen i å gå fra olje- og gassindustrien til havvind, er behovet for skala, serieproduksjon og lave marginer.
Det er tydelig tale. Da holder det ikke bare å identifisere spesifikke tjeneste- og produktbehov for havvindnæringen. Det vil også være behov for en kulturendring. Bare slik vil norsk leverandørindustri lykkes å innta en fremtidig drømmeposisjon.
NVE-sjefen: Mener havvindbransjen vil ha godværsrapport
