CO 2-rensingen på Kårstø og Mongstad er i ferd med å utvikle seg til marerittprosjekter for regjeringen.
Løsning
Kostnadene har skutt i været og flere stiller spørsmålstegn ved om man satser på rett teknologi.
Nå lanserer analytiker og tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet, Hans Henrik Ramm, en løsning som kan hjelpe de rødgrønne partiene ut av knipa.
– Vi risikerer å bruke titalls milliarder på noe som kan bli stående som store dinosaurer. Prosjektene er dømt til å mislykkes fordi staten tar regningen, samtidig som man har et enormt tidspress. Jeg mistenker ikke StatoilHydro for bevisst å heve kostnadsnivået, men det er klart at selskapet ikke legger samme vekt på kostnadsberegning så lenge man har hastverk og staten betaler, sier Ramm.
– Stopp nå
Han mener regjeringen må skrinlegge fullskalaprosjektene mens det fremdeles er mulig.
– Det er flere ulike teknologier for CO 2-fangst. Og det er umulig for regjeringen å vite hva som er den beste løsningen. Derfor bør Staten etablere et innkjøpssystem for CO 2 i stedet for å velge en bestemt teknologi, sier Ramm.
Beste teknologiene
Han mener en slik ordning ville sørget for at de beste teknologiene kommer frem.
– Hvis staten kjøper CO 2 for en bestemt pris, vil man kunne skape et marked hvor ulike løsninger får konkurrere på like vilkår. Og siden målet med teknologiutviklingen er å utvikle teknologi som kan benyttes andre steder, bør ikke CO 2-prisen ligge særlig høyere enn kvoteprisen, sier analytikeren.
Han understreker at man i tillegg kan gå inn med FoU-støtte.
Les også: StatoilHydro sår tvil om teknologivalget på Mongstad
Dyrt klimatiltak
StatoilHydro anslår at CO 2-prosjektet på Mongstad vil koste 25 milliarder kroner.
I tillegg kommer kostnader i milliardklassen for injeksjonsrør og drift. Per tonn CO 2 som blir fjernet, vil prisen ligge 1300 til 1800 kroner.
Til sammenligning ligger kvoteprisen for CO 2 mellom 100 og 200 kroner.
Ramm mener det er opplagt at ingen andre land vil ta i bruk en så dyr løsning. Men han understreker at andre aktører mener dette kan bli billigere.
– Det er ikke nødvendig at staten skal gjette på hva kostnadene blir, sier Ramm.
Støttes av professor
Petroleumsprofessor ved Universitetet i Stavanger, Petter Osmundsen, støtter Ramms bekymring.
– Det er fascinerende at Mongstad-prosjektet sprekker 700 prosent på kostnadene uten at man beregner lønnsomheten på nytt. Dette viser vel bare at man ikke har noe regnestykke i utgangspunktet, sier Osmundsen.
– Prestisjeprosjekter
Han mener det er en del forhold som indikerer at prosjektet nå mer drives av prestisje enn nøkterne betraktninger.
– Selv på miljøområdet har man begrensede ressurser, og derfor må man foreta prioriteringer. Parallellen er regjeringens satsing på full barnehagedekning, som gikk ut over bevilgninger til universiteter og forskning. Et gigantprosjekt ute av kontroll kan gå på bekostning av et stort antall småprosjekter der prosjektstyring og insentivstruktur er bedre ivaretatt, sier han.
– De 25 milliarder kronene man må bruke på Mongstad tilsvarer mer enn 800 forskningsprosjekter i 30-millionersklassen. 30 millioner er det beløpet Lyse, Fred Olsen og StatoilHydro søkte om i forbindelse med et testanlegg for havvindmøller utenfor Karmøy - og fikk nei fra OED og Enova. Man må ta stilling til om man tror mest på 800 desentraliserte prosjekter av aktører som er nær teknologi og marked og som satser mye av sine egne penger, eller om man heller tror på et gigantisk statsstyrt prosjekt med liten økonomisk risiko for aktørene.
