ÅLESUND: Kystdirektør Kirsti Slotsvik hadde ferie i juli. Den ble litt kortere enn planlagt. Et kinesisk bulkfartøy lå på norsk grunn og olje lekket ut.
Da skal bjeller ringe og ansvarlige personer vekkes.
– Jeg skjønte at det måtte være noe spesielt da meldinger tikket inn og telefonen ringte uavbrutt grytidlig fredag morgen, det som skulle være min siste feriedag.
På med leppestiften
Kommandolinjene er imidlertid klare.
Fungerende kystdirektør håndterte hendelsen som han skulle, men hadde ikke noe imot at Slotsvik kom på jobb.
– Da var det bare å ta på seg leppestiften og komme seg på kontoret. Jeg var hjemme i Ålesund og planla en stille og rolig hjemmehelg før ferien var over.
Kjønnskamp
Idyllen for tobarnsmoren fra Ålesund ble brutt. For to år siden ble hun spurt om å søke sjefsjobben for en statlig etat med over 700 ansatte og årlig budsjett på over 1,2 milliarder kroner.
Ansettelsen skjedde ikke i idylliske former. En mannlig søker i Kystverket mente seg forbigått og klaget ansettelsen inn for Likestillingsombudet.
– Det var merkelig å være et objekt i Likestillingsnemnda, dit saken havnet til slutt. Men jeg er vel den eneste som har papirer på at jeg ikke er kjønnskvotert, sier sunnmøringen med et bredt smil.
Veierfaren
Kystdirektørjobben var fjernt fra hennes tanker da hun tok utdannelsen som Landskapsarkitekt ved Høgskolen i Ås – nå Universitetet for miljø og biovitenskap.
Etter eksamen i 1988 jobbet hun for Selvaagbygg i tre år før det var strake veien over til biltrafikk og veier i Statens vegvesen.
Med unntak av et avbrekk i Asplan Viak i 1998 til 2003, har Kirsti Slotsvik vært et veimenneske.
Da hun jobbet i Asplan Viak i Ålesund, ble hun etter hvert ekspert på konsekvensutredninger for havneutbygginger.
– Det var definitivt et feilspor i min karriere, fant jeg ut, og søkte meg tilbake til Vegvesenet.
Lurt feilspor
At hun hadde vært på feil spor, var mildt sagt en feilvurdering. Havnekunnskapen er viktig ballast for jobben.
Men det mener hun også at veiarbeidet er.
– Det er mange flere likheter enn forskjeller i arbeidet i Vegvesenet og i Kystverket. Bakgrunnen har vært mer relevant enn jeg trodde. Det handler om transport og sikkerhet, samt beredskap når ulykker skjer, sier hun.
Dessuten har hun kyst- og sjøkultur i ryggmargen.
– Jeg er jo vokst opp her i fjæra, med familie som levde av og på sjøen, fra bygging av skip til drift av fiskefartøy. Før var det også lov å leke i sjøkanten, og som svømmedyktig seksåring var det å ro alene i en båt på sjøen.
Prioriteringer
Formelt er Kystverket Fiskeri- og kystdepartementets etat for sjøtransport, sjøsikkerhet, havner og beredskap mot akutt forurensning.
Oppgavene er mange. Men noe er viktigere enn annet.
– Det mest givende er arbeidet med å unngå ulykker – enten det er i trafikken, langs veien med ras og flom, eller til sjøs og langs Norges langstrakte kyst, sier Slotsvik.
– Hvor lang er forresten norskekysten?
– Ca. 82.000 kilometer pluss 10.000 på Svalbard, kommer det kjapt. Fasiten til SSB sier 83.281, hvorav fastlandet utgjør 25.148 og øyene 58.133. Kritikken mot at Kystverket ikke har lenser til å beskytte hver eneste bukt og vik er dermed søkt. Hytteeiere i Telemark nær Full City-forliset lurte på hvor i all verden det ble av Kystverket og lenser til deres badeplasser.
Raskt på Buchardts kai
– Liv har førsteprioritet, dernest miljø. Naturreservater må gå foran privat eiendom. Derfor var vi ute ved holmer og øyer og la ut lenser først, sier Slotsvik, som har et lite trumfkort hun vifter med:
– Vi var på brygga til Arthur Buchardt 12 timer etter grunnstøtingen, sier hun.
Beredskapsplaner ble fulgt, kriseteam mobilisert, utstyr på vei til Langesund og de første meter lenser lagt ut før klokka rakk å bli 4 fredag morgen. Interkommunale utvalg for akuttforurensing (IUA) ble mobilisert og mange folk tilkalt.
– Så langt vi har mulighet til å se, er alt godt gjennomført og håndtert i forhold til våre planer, sier Slotsvik. Hun utelukker ikke at granskingen av aksjonen kan komme til konklusjoner som kan bety at planer må justeres.
Steinaldermetoder
Siste olje er ennå ikke gravd fram fra strendene som ble rammet av bunkersoljen som rant ut av Full City. Kystverket har fortsatt ansvaret for oppryddingen.
Det er fullt opp av folk med bark, bøtter og spader som møysommelig graver fram olje mellom fjæresteiner.
Det kan virke underlig at dagens moderne samfunn med teknologi på alle bauger og kanter fortsatt sverger til metoder som ser steinalderaktige ut.
– Kost og bark er faktisk det eneste vi vet fungerer 100 prosent. Det er arbeidskrevende, men det virker. Det ble ikke gjort bra nok etter Exxon Valdez-ulykken i Canada for 20 år siden. Fortsatt ligger det olje under steinen på strender, sier Slotsvik.
Ingen mirakelmidler
Kystverket dynges ned av utallige smarte ideer og oppfinnelser når olja ligger tjukk i fjæra.
– Da har vi ikke tid og mulighet til å teste slikt. De gode ideene må vi få sjekket mellom akuttoppgavene, sier hun litt oppgitt.
– Det hadde vært kjekt om det var et mirakelmiddel vi bare kunne sprøyte på, og så var problemet borte. Vi så det med DDT-sprøyting i gamle dager. Det var effektivt, men hadde så mange skadelige bivirkninger, påpeker hun.
Ingen katastrofe
Førsteprioritet for Kirsti Slotsvik er å unngå at ulykker som Full City skal inntreffe.
– Dette var ikke en oljekatastrofe. Det kan virke katastrofalt for hytteeiere som får svaberget tilgriset, og for fugler og dyr som dør, sier Slotsvik. Hun frykter mer en ulykke med store oljetankere.
– Det viktigste virkemidlet vi har er å forebygge. Vi har lagt om farledene i nord for å få skip lenger vekk fra kysten. da får vi lengre responstid og kan rekke fram med slep og få bedre tid til å legge ut lenser, sier hun.
Kystverket må forholde seg til politikernes prioriteringer. Selvsagt kan Kirsti Slotsvik slenge en lang og uoppnåelig ønskeliste på bordet. En del mer får nok etaten hennes nå i etterdønningene av Full City.
Diskusjon om nivå
– Vår ønskeliste er ikke utømmelig. Nå har vi retningslinjer som sier at vi skal være forberedt på å håndtere en ulykke med en oljetanker som slipper ut 20.000 tonn olje. Det er lite i forhold til kapasiteten på mange av skipene som trafikkerer norsk kyst, slår hun nøkternt fast.
Til sammenligning hadde Full City drøye 1.000 tonn tungolje om bord. Slik bunkersolje er riktignok veldig mye verre å håndtere enn oljen som produseres på norsk sokkel eller som vanligvis fraktes på kjøl.
Ankringsplassen Full City ble beordret til ved Såstein er blitt kritisert fordi den ligger så nær land og naturreservat.
Det forstår Slotsvik.
– Vi har 5-6.000 ankringsplasser. Det er helt klart behov for å stramme inn antall, kvalitetssikre og kanskje sertifisere dem, sier hun.
Politianmeldelse
Kurt Oddekalv i Miljøvernforbundet har anmeldt trafikksentralen i Brevik for tjenesteforsømmelse. Han mener at VTS skulle ha gitt Full City ordre om å lette anker og komme seg vekk før stormen drev skipet på grunn.
– Han skulle heller ha anmeldt meg. Det er jeg som er øverste ansvarlige. Ankringsplassen ligger utenfor VTS sitt ansvarsområde, sier hun.
Den foreløpige rapporten fra Statens havarikommisjon for transport (SHT) påpeker nettopp det uavklarte forholdet.
Kapteinen regnet med å bli varslet av Brevik VTS dersom forholdene ble for tøffe for å ligge for anker på Såstein, mens trafikksentralen ikke ville blande seg inn i kapteinens avgjørelser når den var utenfor Breviks område.
– Vi skal se på utvidelse av VTS-området slik at det kan gjelde ankringsplassen også. Strengt tatt har Kystverket myndighet til å beordre skip vekk selv om kapteinen har ansvaret for sitt skip og mannskap, påpeker Slotsvik.
