ARBEIDSLIV: Det må være klart at den store masse av uføretrygdede innebærer svære kostnader og tapte ressurser og dermed utgjør en betydelig belastning for vår konkurranseevne. Blant annet av den grunn bør det være et tema for ingeniører – mange med ansvar for tilrettelegging av arbeidsplasser, altså arbeidsmuligheter for funksjonshemmede. Tragedien for disse mennesker, ved å bli satt utenfor, er ikke mindre alvorlig.
Hva er «funksjonshemmet»? De fleste tenker nok på en person som sitter i en rullestol, og det settes likhetstegn mellom funksjonshemmet og arbeidsudyktig. Det riktige er at vi alle er funksjonshemmet. Ingen kan påta seg hvilken som helst oppgave.
Når vi i dag har 330 000 mennesker på uføretrygd, skyldes det, ganske enkelt, at vi gjør meget lite, nærmest intet, for å legge forholdene til rette slik at de kan utnytte sine ressurser – i rimelig grad – til beste for dem selv og samfunnet. Men vi skal være uhyre forsiktig med å undervurdere et annet menneskes problem.
Hvem kan avhjelpe problemene? At relevante offentlige organer er så fullstendig tafatte og ikke foretar seg noe som helst, er uforståelig. Manglende kunnskap kan ikke aksepteres som fullgod unnskyldning. De neste er arbeidsgiverne. Det er ofte på arbeidsplassen at skader, som fører til funksjonshemming, oppstår og kan forebygges. Men her er generelt bedrifter og andre virksomheter ikke flinke. De er rett og slett elendige. Man skulle tro at arbeidslivets organisasjoner var alvorlig interessert i denne sak og arbeidet med den. De er uinteressert. Men de funksjonshemmedes interesseorganisasjoner, hva gjør de? Meget lite.
Til slutt til ingeniørene og våre organisasjoner. Kjenner vi vår besøkelsestid?
Siviling. Per Selrod
