Kjell-Børge Freiberg er den foreløpig siste i en meget lang rekke olje- og energiministre som overfor hjemlig opinion og europeiske handelspartnere har markedsført den norske gassen som et bidrag i klimakampen. Denne fortellingen er nå innhentet av virkeligheten, slik Carbon Disclosure Project viser. Bruken av gass øker, og bidrar dermed til økte globale utslipp. Som Dagbladets Geir Ramnefjell skriver, er dette en ubeleilig sannhet for Norge.
Og slik DN slår fast på lederplass, må den norske olje- og gasslobbyen og Olje- og energidepartementet forholde seg til følgende realitet: «… så lenge bruk av gass bidrar til at samlede utslipp øker, er gassen et problem, ikke en løsning. Tiden gass uten CO2-håndtering kan være en overgangsløsning, blir dessuten kortere jo lenger verden somler med omstillingen».
Nå er dette feltet utslipps-verstingen på norsk sokkel
Vil ikke endre noe som helst
Kampanjene Equinor og Norsk olje og gass kjører denne høsten har til hensikt å skape oppslutning om en petroleumspolitikk der ingenting endres. Den norske olje- og gassfortellingen pakkes inn i «klimapapir» – med sikte på å legitimere videre leting og utbygging. Den neste store kampen står om Barentshavet nord. Men oljelobbyen må ta innover seg at det er nye tider, slik for eksempel Unge Høyres fungerende leder Daniel Skjevik-Aasberg viste i NRKs politisk kvarter tirsdag denne uken. I både Høyre og Arbeiderpartiet er det bevegelse på gang. Det vil over de nærmeste årene måtte vokse frem en ny bred enighet om norsk petroleumspolitikk i lys av klima. Akkurat hvordan er for tidlig å si, men politikken må ta hensyn til viktige utviklingstrekk – særlig i Europa.
På Energi og Klima og i Norsk klimastiftelse har vi i mange år publisert artikler og kommentarer som forteller om endringene i europeisk klima- og energipolitikk, og betydningen for gassforbruket. Vi bidro til å gi ut Tord Hustveits bok Europa uten gass. Vi ga ut denne rapporten skrevet av Karen Sund, om bruken av gass i industri og i varme. Og i denne rapporten om finansiell klimarisiko fra 2017, som var en av de første utgivelsene på norsk som adresserer klimarisiko, skriver undertegnende om gassen i lys av klimarisiko. Det er for øvrig et svært viktig poeng at CO2-prising bare er en fordel for gass så lenge det fortsatt finnes kull å bli kvitt. Når kullet er borte, så blir CO2-kostnader gassens fiende, slik jeg viser i dette innlegget i DN fra 2016.
Gassforbruket kan stige litt
I de nærmeste årene er det grunn til å tro at gassforbruket i Europa vil ligge omtrent flatt, eller kanskje til og med stige litt – fordi kull fases ut. Utviklingen i Tyskland den siste tiden underbygger dette. Vi har sett det samme i Storbritannia. Det er altså ingen grunn til å tro at eksisterende norsk gassproduksjon ikke vil få avsetning de nærmeste årene. Troll-feltet kan surre og gå lenge, og klimamessig er den norske rørgassen bedre enn både russergass og amerikansk LNG. Men ser vi forbi 2030 – og tar EUs klimamål på alvor (noe vi bør gjøre) – så ser bildet annerledes ut. Beslutningen fra Den europeiske investeringsbanken om å slutte med finansiering av gass-infrastruktur er et viktig signal.
I kraftforsyningen vil gassen bli degradert til rollen som «tilkallingsvikar» når fornybar energi ikke kan levere all strømmen som trengs. Innen oppvarming vil andre løsninger som varmepumper, biogass og fjernvarme redusere gassbehovet. I industri og petrokjemi kan karbonfrie løsninger komme til erstatning. At svenske Lantmännen og Yara vil levere «fornybar» kunstgjødsel til svensk landbruk er et interessant eksempel.
Et klimaproblem
Gassen er et klimaproblem, ingen klimaløsning. Det er ikke plass til gass i et Europa som strever mot netto nullutslipp. Derfor vil etterspørselen gradvis måtte gå ned.
Norske politikere må evne å justere petroleumspolitikken i lys av de skiftende omgivelsene. Da må markedsføringen av gass som en langsiktig klimaløsning legges vekk og en ny realisme innta kontorene i Olje- og energidepartementet og Equinor. Svaret ytterst på tungespissen vil være hydrogen med karbonfangst og -lagring. Men en vag forventning om at dette kanskje kan bli noe av – på et uvisst tidspunkt i fremtiden, kan ikke legitimere åpning av nye områder langt nord i Barentshavet. Det er ingen som har lagt frem troverdige analyser om at hydrogenproduksjon med karbonfangst, basert på gass fra iskanten, kan bli en lønnsom affære med god grunnrente for staten.
Innlegget ble først publisert hos Energi og Klima.
Hva betyr Labours seier for britenes grønne skifte?
