— Vi fikk ikke boreutstyr ned til elva, så vi har måttet skjære ut trappa manuelt. Det har vært en prøvelse. Men det som er kult, er at det er et «selling point» for prosjektet, og jeg synes jo det er en god idé. Trappa vil jo stå i generasjoner, sier prosjektleder Viktor Lundgård som også er leder i jakt- og fiskeutvalget i Blokken grunneierlag i Vesterålen.
Laksetrappa, som nå er ferdig utskåret i nedre del av Blokkenvassdraget, er den første i sitt slag, og den unike konstruksjonen har gitt restaureringsprosjektet omtale hos både NRK og TV 2.
En fisketrapp er en velkjent måte å hjelpe fisk forbi hindringer i et elveløp, som blant annet vannkraftverk. Seniorforsker Atle Harby i Sintef sier at det er to hovedutfordringer når man utformer en fisketrapp.
— Først må man få fisken til å finne trappa. Den ligger jo ofte i nærheten av utløpet av et kraftverk, hvor det er mye strøm, og fisken søker alltid mot der strømmen er sterkest. Man kan altså ikke gjemme trappa i ei bakevje. Den må ofte ligge i nærheten av hovedstrømmen, og så må den vinkles og utformes sånn at den skaper en konkret strøm. Da kan fisken finne den.
Den andre utfordringen, sier Harby, er å få fisken til å vandre opp trappa.
— Vi har mye kunnskap om svømme- og hoppeegenskapene til fisk som laks og sjøørret. Gjennom mye forskning, laboratorietester og så videre vet vi hva som er passe vannstrøm, dybde og høyde. Vi har god kunnskap om hva som skal til for å lage en god trapp.
Trappa i Blokkenvassdraget har alle forutsetninger for å være god. Mannen som designet den, var nemlig Sintef-forsker Hans-Petter Fjeldstad. Fjeldstad, som gikk bort i 2020, var den eneste i landet med doktorgrad i fisketrapper og laksevandring.
Lede fisken med lyd og blinklys?
Den særegne fisketrappa er bare en liten del av prosjektet i Blokken. En fisketrapp løser dessuten bare halve problemet vedrørende hindringer i elveløpet. Å få fisken trygt opp i elva hjelper jo lite, om den havner rett i en vannturbin på vei ned.
— Når en smolt skal vandre ut til havet for å gjøre seg fet, følger den vannstrømmen, og strømmen vil jo som regel ledes mot inntaket til et kraftverk. Foran slike inntak er det ofte en varegrind, men smolt kan som regel passere gjennom den. Da gjelder det å finne måter å få fisken til å passere rundt kraftverket på. Det har vist seg å være mye vanskeligere enn å få fisken opp, sier Alte Harby.
En nærliggende tanke vil være simpelthen å montere en mer finmasket grind foran inntaket, men det er ofte ikke et alternativ for kraftprodusentene. Det vil slippe mindre vann inn i kraftverket, samt lettere tettes av blader og rusk som kommer drivende med elva. Skal man beskytte laksen uten at det går på bekostning av kraftproduksjonen, gjelder det å lede fisken rundt.
– De sentrale forskningsmiljøene i Norge jobber nå med et stort «ledegjerde» som monteres i Mandalselva. Og det har vært jobbet både med lyd og med blinkende lys for å få fisken til å svømme en annen vei.
Et annet innovativt prosjekt som tar sikte på å løse dette problemet, er det såkalte «Fishpath». Prosjektet ledes av Norsk institutt for naturforskning (NINA) i samarbeid med blant andre Sintef og NTNU, og det går ut på å skape turbulensvirvler i vannet for å lede fisken rundt hindringer.
Viktor Lundgård sier at løsninger for å lede laks, sjøørret og sjørøye trygt ned til havet er en prioritet i Blokkenvassdraget. Han er imidlertid hemmelighetsfull når vi spør om metode.
– Vi jobber med det også, men det kan jeg ikke si noe om. Det er såpass innovativt, så jeg har munnkurv fram til mars 2022.
Mye truer villaksen – også kraftproduksjon
Vitenskapelig råd for lakseforvaltning slår fast at rømt oppdrettslaks og lakselus er de aller største truslene mot villaksen, etterfulgt av klimaendringer og pukkellaks. Seniorforsker Atle Harby presiserer likevel at vannkraft og regulering fortsatt er en stor utfordring for den rødlistede fiskearten.
– Det er overhodet ikke ubetydelig. Man påvirker ganske sterkt både vannføring og leveområder gjennom vannkraft og regulering, men det finnes måter å bøte på dette på – nemlig miljødesign.
Miljødesign handler i korte trekk om å finne vinn-vinn-løsninger for både kraftproduksjon og miljø.
– Hvor stor del av løsningen ligger i prosjekter som Blokkenvassdraget?
– Det er nettopp her løsningen ligger. Gitt at man gjør slike tiltak, så bevarer man en levedyktig laksestamme. Om vi skal bruke naturen til kraftproduksjon, må vi tenke litt på den måten.
Ledestjerne for andre små vassdrag
Hundre år med industrielle inngrep i Blokken har ført fiskestammene i vassdraget til utryddelsens rand. Håpet er at restaureringsprosjektet vil sørge for at vassdraget igjen kan bli gyteområde for bærekraftige lakse-, sjøørret- og sjørøyestammer i framtida. Prosjektet skal etter planen være fullført i 2023.
Viktor Lundgård og resten av jakt- og fiskeutvalget i Blokken grunneierlag håper også at prosjektet kan bli en ledestjerne for andre små vassdrag som behøver en hjelpende hånd.
– Vi er i dialog med direktoratet og statsforvalteren i Nordland om å se på dette prosjektet som en slags mal for å kunne håndtere små anadrome vassdrag. Disse er superviktige, for de utgjør mange, mange tusen kilometer med potensiell gytestrekning som denne rødlista fiskearten trenger, sier Lundgård. Anadrome vassdrag er vassdrag der det er fisk som vandrer mellom ferskvann og saltvann.
– Det er viljen det står på
NINA-forsker Anders Foldvik har selv vært i Blokkenvassdraget og hjulpet til med kartlegging av elva og diagnostisering av fiskebestanden. Han har latt seg imponere av innsatsen til de lokale.
– Det som er kult, er at det er de lokale kreftene som driver hele greia. Det mange kan lære veldig mye av, er hvordan Viktor Lundgård har organisert prosessen. Det å starte først med å forankre det lokalt, sånn at man står samlet før man begynner å gå ut og skaffe midler og hjelp for å fikse ting. Han har aktivt lett etter folk som Hans-Petter Fjeldstad, for eksempel, som hadde grisepeiling på fisketrapper. Så spør han oss på NINA om hvordan får vi nok produksjon av ungfisk i vassdraget, før han lager seg ei plan for å fikse alt. Og ting skjer tvert.
NINA-forskeren sier at størrelsen på Blokkenvassdraget gjør prosjektet enklere å gjennomføre.
– Blokken er nesten mer et bekkesystem sammenlignet med alle arealene som er forsvunnet fra for eksempel Gaula, Surna og Orkla. Likevel er det kanskje i systemer som Blokken og i bekker at man har størst sjans til å gjøre en stor endring enklest. Ofte kan man gjøre et ganske lite tiltak for å fikse noe ganske stort. I større vassdrag, der er det verre. Man må ofte gjøre noe med hele elva. Det mange flere små vassdrag enn det er store, så de er helt klart viktige, men herregud hvor store areal-tapene er i de store vassdragene.
– Men det er vel mulig å gjøre noe med de store vassdragene også?
– Det er mulig. Det er viljen det står på, sier Foldvik.
Det er ingenting å si på viljen til Viktor Lundgård og de andre lokale bidragsyterne i Blokken. Hvorvidt prosjektet blir stående igjen som en mal for andre, vil kun tiden vise. Prosjektet er allerede et eksempel på hvor effektivt det kan være når engasjerte lokale krefter, kunnskapsrike forskere og bevilgende myndigheter arbeider sammen.
Prosjektleder Viktor Lundgård får siste ord:
– FNs bærekraftsmål nummer 17 mener jeg er det viktigste målet for å nå alle de andre, nemlig samarbeid. Uten samhandling når vi ikke noen av målene våre.
Denne artikkelen ble først publisert på Gemini.no
