Det blir den første norskbygde romraketten, og dessuten den første europeiske hybridraketten som når verdensrommet.
Videoen øverst viser den siste fyringstesten av rakettmotoren på Raufoss 5. juli.
Nå forbereder Nammo oppskyting av Nucleus-raketten fra Andøya Space Center i september. Der vil den nå en høyde på litt over hundre kilometer før ferden avsluttes i Norskehavet.
Hybridmotor
Sjefingeniør for Nucleus-prosjektet, Adrien Boiron, uttaler i en pressemelding at den avsluttende testen var den mest krevende så langt, og at de er meget fornøyd med resultatene. Alle komponenter i rakettsystemet oppførte seg som de skulle, og den er klarert for oppskyting om to måneder.
– Det blir en historisk hendelse. Det er flere tiår siden sist vi i Europa skjøt opp en rakett med signifikant ny teknologi, sier han.
Rakettmotoren er utviklet under en kontrakt med den europeiske romfartsorganisasjonen Esa med støtte fra Norsk romsenter, nærmere bestemt programmet for utvikling av nye oppskytingssystemer, «Future Launchers Preparatory Programme» (FLPP).
Mens sonderakettene som skytes opp fra Andøya i dag bruker fast brensel, er dette en hybridmotor. Drivstoffet består av både en fast og en flytende del: Fast brensel fast brensel (syntetisk gummi, HTPB) og flytende oksidasjonsmiddel (hydrogenperoksid, H2O2).
I motsetning til faststoffrakettmotorer kan hybridmotoren skyvekraftreguleres og dessuten stoppes og startes opp igjen underveis. Under forbrenning produserer motoren kun karbondioksid og vann og den leverer 30 kN skyvekraft.
Hele raketten vil være ni meter lang og veier rundt 800 kg.
- Nammos nye artilleri-ammunisjon: Blir som å skyte ut missiler med kanoner
Smile
Det er et kraftig voksende marked for småsatellitter, men foreløpig er en av begrensningene det å få sendt dem opp på en effektiv måte. Det er mange pågående prosjekter som akter å gjøre noe med det.
Nammo-motoren inngår i det europeiske prosjektet «SMall Innovative Launcher for Europe» (Smile). Det ledes av den nederlandske luft- og romfartsorganisasjonen NLR, mens den tyske ekvivalenten DLR deltar gjennom å utvikle en rakettmotor som bruker flytende brensel.
Andøya kan bli Europas oppskytingssted for småsatellitter, men må tilpasses ettersom begge bærerakettene som utvikles vil bruke flytende brensel.
– For å kunne selge en hel oppskytingspakke, må også transport til oppskytingsstedet, lagring, klargjøring, oppskytingsrampe, kontrollrom, bakkestasjoner og mer være optimalisert til hverandre. SMILE-prosjektet undersøker dette, skriver Norsk romsenter.
Hastighetsrekord
Hybridmotoren er blitt utviklet siden 2010 og er første medlem av det som skal bli en ny familie sonderaketter med modulær oppbygging. Nammo har gjennomført en rekke testfyringer de siste årene, både med forsterkede motorer og med flygbare motorer med optimaliserte og lette komponenter - såkalt «flight weight»-utgaver.
Opprinnelig var planen at rakettmotoren skulle i lufta første gang høsten 2016. Ikke helt utypisk for denne typen utviklingsprosjekter har det altså blitt noen forsinkelser.
Nammo opplyser til Teknisk Ukeblad at dette skyldes flere faktorer, men hovedsaklig ventetid på å få deler fra underleverandører. Dette er den største raketten de noen gang har laget, og de trengte komponenter av en størrelse de ikke har utstyr til å lage selv. Mens de har ventet har kravene blitt endret, noe som igjen har medført justeringer, samt at ingeniørene var satt til andre prosjekter som de måtte fullføre før de kunne returnere til Nucleus.
Hybridmotoren skal for øvrig også brukes på et annet (forsinket) prosjekt, nemlig på britiske Bloodhound SSC som har som mål å først knuse den eksisterende landhastighetsrekorden og deretter kjøre raskere enn 1000 miles i timen (1609 kilometer i timen). Dette skal etter den siste planen skje i 2019 og 2020.
Begge rekordforsøkene skal skje i den tørrlagte sjøbunnen Hakskeen Pan i Northern Cape-provinsen i Sør-Afrika.
