Skrevet av Eivind Kildal
Som tidligere lærer i bl.a. matematikk i den videregående skolen vil gi en generell ros til alle førsteamanuensiser og professorer som engasjerer seg i lærerutdanningen PPU. Innlegget til Rensaa/Grevholm i TU nr. 29/2010 fikk meg imidlertid til å heve øyenbrynene en tanke.
Allerede i eksemplet disse velger viser de sin dype kunnskap om sine egne fag og sin mangel på kunnskap om ingeniørenes generelle tilnærming. Jeg har regnet ut arealet av mange landområder, men aldri brukt trapesformelen til dette formålet. Før jeg går videre med kritikk må jeg likevel erkjenne at ingeniør/sivilingeniør utdanningen primært ikke utdanner forskere, men fagspesialister til teknologifagene. Dermed er det nok en smule sannhet i at ingeniører generelt kan være mest interessert i den konkrete løsningen, da gjerne på bekostning av den generelle. Denne tilbøyeligheten blir ofte omtalt blant ingeniørene som oppgavefokus. Det kan nok også hende at vi kritiserer den akademiske tradisjonen for å ta litt lett på nettopp dette fokuset. Når det er nevnt er kanskje ikke overraskende at jeg ikke deler Rensaa/Grevholms skepsis for det konkrete. Hvis vi holder de få tenåringene som er spesielt engasjert i matematikk på sidelinjen et øyeblikk, må jeg få understreke at matematikk er et svært konkret fag. Og i tillegg et vanskelig og litt smertefullt fag. Av og til, eller kanskje er det ganske ofte, har elevene blitt så forvirret over de generelle løsningene at de ikke klarer koblingen mot det konkrete.
Hvis vi klarer å se litt stort på det, så er de fleste problemstillinger i yrkeslivet konkrete. Og for det overveldende flertallet er matematikken på videregående den høyeste kunnskapen man får i faget. Jeg mener Rensaa/Grevholm argumenterer i løse luften med sine søkte eksempler. De aktuelle utfordringene for ingeniører i skoleverket er på andre områder enn det som problematiseres her.
Gjengs er det uansett at både yrkesliv og akedemia i stor grad etterspør matematikk som problemløser, og i mindre grad som teoretisk fag. Det er et klart skille mellom F&U og dagligliv. Det er kanskje et problem at vi utdanner for få forskere, men likevel et fakta at de fleste elever fra videregående skole skal ha sitt daglige virke i service og produksjon. Matematikklæreren må derfor kunne mer enn å redegjøre beviset for cosinussetningen (til tross for at den er fascinerende for mattenerder), mattelæreren må kunne gi elevene knagger å henge kunnskapen på. Disse knaggene finnes ikke i matematisk teori.
Uansett vil forskernes innspill til debatten om sivilingeniører og PPU ha liten praktisk betydning. De fleste teknologer som ønsker å bidra i den videregående skolen velger å ta fagdidaktikk sammen med fagteknikere. Mange oppfatter denne retningen som mer tilgjengelig og ikke minst mindre teoretiserende og mindre arbeidskrevende. I mange fylker tilbys også denne retningen som deltidsutdanning i samarbeid med de videregående skolene. Når du først er kommet inn i skolen er det ingen der som spør hvilke type didaktikk du har. Sammen med meg på Høgskolen i Bergen studerte både fagteknikere, sivilingeniører, ingeniører og Cand.Scienter. Felles for oss alle var at vi tok didaktikk for byggefagene. Noe kun fagteknikerne senere skulle jobbe med. Som følge av litt få studenter i dette kullet ble vi uansett slått sammen med teknikkfagene.
Vedrørende etterutdanningsprogrammet har jeg store tvil til at sivilingeniører vil orke å ta et halvårsprogram i matematikk. Belastningen med å tape et par hundre tusen i årslønn er som regel nok. Trusselen om et halvår på skolebenken undervist av forskere som nærmest omtaler oss som datapunchere vil kanskje være det som skal til for å få oss til å orke å begynne på en Phd. hvis vi på død og liv absolutt vil undervise.
