I motsetning til det store gross av norsk ungdom, syntes han at fysikk, kjemi og matematikk var gøy. Valget var derfor ikke særlig problematisk for fredrikstadgutten. Det måtte bli elektronikk ved Ingeniørhøgskolen i Østfold.
Etter en strategisk utsettelse av militæret, som godt planlagt munnet ut i tre måneders tjeneste ved hovedakkrediteringssenteret for OL i Lillehammer, tok han et påbyggingsår ved høyskolen, rettet mot integrert produktutvikling.,
Særlig problematisk var heller ikke yrkesvalget etter endt utdanning.
Første og eneste søknad gikk til Fredrikstads IT-komet; ASK, i 1995. Han fikk jobben i som kundestøtteingeniør, og ble satt på et lite kott sammen med 13 andre kolleger med ymse funksjoner. Senere ble det bedre plass i betydelig større lokaler.
Snart ytret Løkke ønske om å bli produktsjef, og det synes ledelsen var en god ide. Etter en runde med tittelen produktspesialist fikk han ønsket oppfylt.
Om han er aldri så mye sjef, kan mange i pressen skrive under på at han er spesialist. Interessene hans for projektorer synes bunnløs, og ennå er det ikke mange av oss som har klart å målbinde ham.
Da ASK fusjonerte med amerikanske InFocus i fjor, deltok Løkke i forhandlingene. Toppsjefen John Harper Harker ble nok litt paff da den unge norske ingeniøren troppet opp med sølvfarget hår og piercing i leppa. Ikke helt konvensjonelt der i gården.
Nå er amerikaneren blitt vant til det, og etterlyser ny hårfarge hvis det går for lang tid mellom hver gang Løkke skifter den.
Nå er det videoprojeksjon som bokstavelig talt er i fokus. Han går i bresjen for en helt ny generasjon projektorer som kan mer enn å vise skjermbilder fra PC-er. De nye modellene har fått elektronikk som kan gi folk kinoopplevelse på basis av vanlige DVD-plater.
Selv om Løkke lever og ånder for jobben, og for videoprojeksjon, har han også hobbyer. Ikke overraskende er fritiden også preget av elektronikk, og lyd er også en del av helhetsbildet. Men om musikken er viktig, er selve anlegget minst halve moroa. Så mye tid til å høre på superanlegget, som koster like mye som en bil, blir det likevel ikke. Over halve arbeidstida tilbringes på reisefot, og fyren har ingen planer om å trappe ned. Kjenner vi ham rett, ønsker han snarere det motsatte.
