Mo i Rana: Når en ny ladning med 50 tonn skrapjern tømmes inn i den glødende smelteovnen til Fundia i Mo Industripark, slår flammeluene ut, gnistregnet spruter og det dundrer i øredøvende dampeksplosjoner.
Etter at Norsk Jernverk ble omstilt og privatisert er det mange som tror at stålproduksjonen i Mo er en saga blott, men slik er det ikke. I de gamle industrianleggene, som ble kjøpt av det finske stålkonsernet Rautaruukki i 1996, produserer datterselskapet Fundia nå mer stål med 350 ansatte enn Jernverket gjorde med 3000.
Av årsproduksjonen på 700.000 tonn blir 520.000 tonn til armeringsjern, mens resten selges som emner til videre bearbeiding. I de siste årene har fem skift sørget for døgnkontinuerlig drift i anleggene.
Hvert 50. minutt tappes 85 tonn flytende stål ut av ovnen, før det legeres i øseovnen. Da er skrapjernet blandet med legeringsemner, og er klart til videre foredling. I løpet av kort tid støpes det til rødglødende emner med lengder på 8-13 meter sidekanter på 160 mm. Deretter ruller de videre til valseverket hvor de raskt blir tynnere når de passerer opptil 26 valser.
Tempoet opp, og den tynneste 5,5 mm-tråden går ut av siste valse med en hastighet på opptil 100 meter pr. sekund, eller rundt en tredjedel av lydhastigheten.
Investeringer
Det gamle anlegget er fra 80-tallet, og alle investeringene som ble foretatt den gangen, er et godt fundament for dagens produksjon. Men det kreves fortsatt betydelige investeringer i vedlikehold og oppgradering. I løpet av de siste fem år har Rautaruukki investert rundt 100 millioner kroner i anlegget og mer er på trappene. Tøffere miljøkrav og høyere kraftpriser skal møtes med ny teknologi.
- I 2005 utløper de gamle kraftkontraktene til Jernverket og da må vi forberede oss på en større økning av kraftprisen, sier teknisk sjef Arne Westgård. Fundia regner med å senke energibehovet pr. tonn med rundt 20 prosent,ved å benytte varmen i avgassene fra stålovnen til å forvarme skrapet til mellom 300 og 400 C.
Tøffere miljøkrav
Miljøkravene strammer seg også rundt bedriften. Til nå har kvikksølvet i skrapjernet fulgt med gjennom prosessen og sluppet ut som en del av røkgassen. Utslippene har ligget rundt 140 kilo i året. Nå krever SFT rensing.
- Når vi setter renseanlegget i drift om et par år, vil vi bli først i verden med å rense avgassen for kvikksølv fra en slik stålovnsprosess, sier Westgård. Rensingen vil skje i et nytt adsorpsjonsanlegg. Røkgassene føres fra posefilteranlegget, som fjerner nesten hele partikkelutslippet, over en seng av aktivt kull. Anlegget vil redusere utslippene med rundt 80 prosent.
Kostbart
- Vi er selvfølgelig glade for å kunne bedre miljøet på denne måten. Men det koster å ligge foran konkurrentene, og vi får ikke bedre priser for produktene våre selv om vi forurenser mye mindre enn andre., sier senior prosjektleder Tom Petter Høgset. De særnorske rensekravene kommer på toppen av høyt lønnsnivå, høy rente og høy kronekurs. Det er tøffe betingelser når prisen på armeringsstål er den samme i dag som i 1972 - rundt 2000 kroner pr. tonn. Det norske skrapjernet som tidligere var forbeholdt Jernverket, må Fundia nå konkurrere om. Prisen ligger rundt 800 kroner pr. tonn.
- Vi ville neppe overlevd på sikt, om vi ikke var en integrert del av det store finske Rautaruukki-konsernet og samtidig klart å redusere kostnader i et høyt tempo, sier Høgset.
