Det bør stilles grenseløse forventninger til høyere teknisk utdanning. Ingeniørfagene kjenner ingen nasjonale, kulturelle eller etniske grenser – ei heller praktiske grenser for hva som kan være teknisk mulig.
The Accreditation Board for Engineering and Technology (Abet) har i nær 20 år stått for fri vil lig kvalitetssikring av USAs høyere tekniske læresteder. Abet, som er sammensatt av re pre sentanter for både universiteter, brukere og myndigheter, søker å formidle de til en hver tid aktuelle samfunnssignaler i sine krav og anbefalinger til lærestedene.
Fra og med inneværende år er Abets kriterier blitt vesentlig end ret. Bakgrunnen for omleggingen er gjentatte signaler fra brukerne om at den høyere tek niske grunnutdanningen bør sørge for at studentene får innsikt i gruppeprosesser, kommunikasjonsprosesser, verdsetting av mangfold og flerfaglighet, å integrere fag og disipliner, akseptere arbeid under strenge tidsfrister og kvalitetskriterier, forskning på alle nivåer, teknologiens innvirkning på samfunnet, etikk og teknologi – og selvfølgelig de grunnleggende fag.
Pensumfritt
Ett uttrykk synes å glimre med sitt fravær: «Studentene må fremfor alt lære seg pensum». Pensum synes å være et ikke-eksisterende ord og begrep i tenkingen bak oven nevnte liste.
Pensum kan oppfattes som et uttrykk for undervisningstunge lære sted ers mål for sitt arbeid med studentene. Abets signaler bryter skarpt med denne oppfatningen – så skarpt at man har innført ordet paradigmeskifte: Undervisning skal nå være ute – inne er læring og lærings pro ses ser i vid forstand.
Mens Abet representerer forholdene i USA, kan man kanskje innvende at det er andre tilstander her hjemme – hvor det store gross av industribedrifter er små og mellomstore bedrifter med inntil 100 ansatte.
Mon tro det? Det har siden tidlig på 1970-tallet vært signalisert fra næringslivets or ga nisasjoner at målet med enhver høyere teknisk grunnutdanning må være å trene studentene i «å lære (seg) å lære». De har altså forlengst slått fast at ingeniøryrkene er avhengige av livs lang læring, tilpassing og omstillinger i ofte grensesprengende grad.
Det har i senere år vært gjennomført flere undersøkelser blant norske bedrifter, også blant små og mellomstore bedrifter (SMB), om deres forventninger til dagens (sivil)ingeniørutdanning. Næringslivet ønsker at studenter trenes i språk; forretnings-, organisasjons- og ledelsesfag; sosiale- og psykologiske fag; selvstendighet – og grunnleggende ingeniørfag samt en viss mulighet for spesialisering. Sistnevnte nevnes, men prioriteres ikke.
I forsøk på nærmere presisering av fordelingen av disse fagområdene, har svarene variert fra «50 prosent ingeniørfag» til ca. «1/3 ingeniørfag, 1/3 sosiale/psykologiske fag og 1/3 organi sa sjon/ led else». Pensum synes å være av sekundær interesse.
Sammenfallende interesser
Forventningene til høyere teknisk utdanning synes temmelig sammenfallende på begge sider av Nord-Atlanteren – ikke overraskende i en disi plin som arbeider på det globale plan. Det ville vel også ha vært overraskende dersom de tekniske utdanningsmiljøene ville velge å for søke å løse de grensesprengende, tverrfaglige oppgavene jeg har skissert ovenfor, ved å klamre seg til nåværende og nye «pensa».
Det ser derfor ut som om interessen i stadig større grad har begynt å samle seg om arbeid med innhold og form i læringsmetodene til avløsning av pensumdebatter. Mange finner at vel valgte lær ings me toder vil bidra til over føring og inn læring av såvel rene ferdigheter som innsikt, holdninger og trening i viten skap elig arbeidsmetodikk. Prosjektrettede lær ings mo del ler er gode eksempler på mulige ele men ter i fremtidens læringsprosesser.
I slike læringsmiljøer vil lærerens rolle endres fra pensumforeleser til leder av ulike læringsprosesser. Det ligger således fascinerende og bare delvis utforskede muligheter i den videre utformingen av høyere utdanning, især i et samfunn der ko m pe tansereformen er på trappene.
Grenseløse forventninger til høyere teknisk utdanning? Svaret må være «ja» i alle betydninger: Ingeniørfagene kjenner ingen nasjonale, kulturelle eller etniske grenser – ei heller noen praktiske grenser for hva som kan synes å være teknisk mulig. Ingeniørers arbeids- og innflytelsesområde synes altså å gi virkninger nær sagt overalt – og teknologi må sies å være et grunnleggende element i vår kultur.
Det synes derfor både rett og riktig at ingeniørers arbeid, og de høyere tekniske læresteders virksomhet, er under offentlig debatt og påvirkning til enhver tid.
