Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) slenger rundt seg med unøyaktigheter når han påstår at hydrogenproduksjon er det samme som å sende energi «rett i dass».
Det er riktig at konverteringsprosessene for hydrogen er forbundet med energitap, men det er direkte feil at energitapene ved elektrolyse er på 50 prosent. Med alkalisk vannelektrolyse kan tapene i dag komme under 25 prosent, og ved PEM-elektrolyse eller høytemperatur fastoksid-elektrolyse kan man komme godt under 20 prosent.
Det er først i konverteringen tilbake til strøm i brenselceller at de store tapene finner sted, hvis det kun er elektrisk virkningsgrad som vurderes. For kombikraftverk med hydrogendrift, slik blant andre Siemens utvikler, vil elektrisk virkningsgrad være tilsvarende som ved gassdrift, altså godt over 60 prosent. Det er også noe tap forbundet med trykksetting og transport av hydrogen, men disse tapene er relativt beskjedne.
Industriell bruk
Undertegnede er selv en uttalt skeptiker til bruk av hydrogen til transportformål, nettopp på grunn av de store energitapene og få muligheter til å utnytte prosessvarmen. Det Ola Borten Moe underslår i sin utbasunering, er at mesteparten av hydrogenet som skal produseres i årene framover, vil gå til industrien, slik Geir Fuglset i Statkraft påpeker i TUs sak.
Ved industriell bruk kommer hydrogenet godt til nytte og erstatter fossile utslipp direkte. Foruten vår egen ammoniakkproduksjon på Herøya er LKABs stålproduksjon i Sverige et godt eksempel. Der er det varslet behov for minst 20 TWh (terawattimer) strøm til hydrogenproduksjon i 2030, som igjen er planlagt økt til 50-55 TWh innen 2050. Her erstatter hydrogenet karbon-anodene (i praksis kull) som brukes for reduksjonsprosessene i stålverkene og eliminerer store fossile utslipp.
En bedre utnyttelse av ren energi skal man vel lete lenge etter, spesielt om kilden er periodevise overskudd fra variabel, fornybar kraftproduksjon. Undertegnede sliter med å se den prinsipielle forskjellen på bruk av hydrogen i utslippsfri stålproduksjon og bruk av ren vannkraft til produksjon av lavutslipps aluminium i Norge (hvor dagens karbon-anoder for øvrig ikke like lett lar seg erstatte).
Feil resonnement
Tilsvarende brukes det i dag hydrogen tilsvarende 55 TWh til industrielle formål i Tyskland. Det står beskrevet ganske tydelig i Tysklands hydrogenstrategi fra juni 2020 at det er et mål å erstatte mye av dette med grønt hydrogen, derav tyskernes uttalte ønske om en hydrogenrørledning fra Norge.
Borten Moes resonnement, om man ser bort fra faktafeilen om energitap i produksjonen, avhenger altså av at det legges til grunn at alt hydrogen produsert i Norge utelukkende skal forbrennes i brenselceller eller kjøres i ineffektive turbiner for elektrisitetsproduksjon – begge deler uten noen form for varmegjenvinning.
Dette er ekstremt upresist og rett og slett lavmål av en tidligere olje- og energiminister. Ministeren kan sette seg bedre inn i de konkrete planene til våre naboland, som er ganske lett tilgjengelige. Ministeren vil også enkelt kunne finne ut at planene som foreligger for eventuelle hydrogendrevne gasskraftverk, inkluderer maksimal utnyttelse av prosessvarme, gjerne i kombinasjon med varmepumper. Dette baner vei for en effektiv kombinert kraft-varme-produksjon som er godt tilpasset store deler av det europeiske energisystemet.
Hva gjelder strategisk bruk av energi i Norge, er det riktig at vi vil trenge mye mer elektrisk energi i årene framover, men denne vil nødvendigvis måtte komme fra variable kilder som sol og havvind. Våre største problemer vil være knyttet til løpende tilgang på effekt i systemet.
Hydrogenproduksjon, i kombinasjon med distribuerte batterier og fleksibilitetsløsninger, er en ypperlig kandidat til å «støvsuge» periodevise energioverskudd og dermed bidra til balansering av prisene i energisystemet og øke verdien av fornybar kraftutbygging.
Sluttbrukeravtaler
Ola Borten Moe burde vært mer interessert i å stille krav til at planlagt hydrogenproduksjon skal ha mulighet for variabel drift i takt med effekttilgangen i nettet, fremfor å skjelle ut hydrogen som konsept. Og om ministeren frykter misbruk av energien, kan han jo være litt frampå med å foreslå en form for sluttbrukeravtaler for hydrogenet, om han ikke tror de økonomiske insentivene for effektiv energibruk er gode nok.
Avslutningsvis merker undertegnede seg at ministeren ikke har noen motforestillinger mot elektrifisering av norsk sokkel, hvor enorme mengder strøm skal gå til å drive ineffektive kompressoranlegg for haleproduksjon av ineffektive fossile energiressurser, blant annet på Draugen-plattformen.
Jeg inviterer ministeren til å komme med et tilsvar hvor han gjennomgår det totale energiregnskapet for denne bruken av elektrisk kraft, samt redegjør for hvordan elektrifiseringen beslaglegger effekttilgangen i det norske kraftnettet og hvordan de fossile selskapene kan kompensere samfunnet for dette.
TU har forelagt innlegget for Kunnskapsdepartementet og forsøkt å innhente imøtegåelse.
