Dette er et svar til Jon Hellevangs debattinnlegg: Sirkulærøkonomi alene er dessverre langt fra tilstrekkelig.
Det grønne skiftet trenger ikke gruvedrift på havbunnen, snarere tvert imot?
Dyphavsindustrien som er for leting og utvinning av havbunnsmineraler argumenterer med at økt etterspørsel etter grønne teknologier ikke kan dekkes av gruvedrift på land. Dette er omstridt, ikke et faktum. Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) har undersøkt fremtidig mineraletterspørsel, samt potensialet for resirkulering og teknologisk innovasjon, og finner at det er mye usikkerhet knyttet til fremtidig balanse mellom tilbud og etterspørsel.
Systemer for sirkulære verdikjeder kan forbedres kraftig fra i dag, og fremtidig teknologisk innovasjon har ikke blitt tatt hensyn til i disse fremtidsscenarioene, ifølge European Academies’ Science Advisory Council (EASAC). I tillegg viser forskning fra Teske et al. (2016) og Månberger og Stenqvist (2018) at mineralutvinning på land faktisk er tilstrekkelig til å møte etterspørselen som trengs innen fornybare teknologer til å oppfylle Parisavtalens mål innen 2060.
Ingen sirkulær økonomi – ingen bærekraftig utvikling
Sirkulær økonomi er en viktig muliggjører for bærekraftig utvikling. Som Jon Hellevang presiserer selv, kanskje uten å være klar over det, så er overgangen til en sirkulær økonomi helt avgjørende for det grønne skiftet. Ifølge Sintef sin rapport kan sirkulærøkonomi (28 %) og teknologisk innovasjon (30 %) bidra til å redusere jomfruelig mineralbehov med 58 % innen 2050, basert på IEA sin Net Zero 2050 scenario. Sett i volum tilsvarer dette en reduksjon i behov av jomfruelige materialer med cirka 3,5 ganger dagens behov i 2050.
EASAC oppfordrer til politiske virkemidler for sirkulærøkonomiske løsninger og systemer, samt bruk av landbaserte ressurser, før leting og utvinning av mineraler på havbunnen. EASAC konkluderer med at vitenskapen støtter parter som EU-kommisjonen og enkelte medlemsland sine krav om en pause frem til vitenskapelige standarder for miljøvern er utviklet i tråd med internasjonale konvensjoner.
Områdestørrelse
Jon Hellevangs kommentar om at «Faktum er at mineralforekomster på norsk sokkel er forventet å finnes på et område som er langt mindre enn 1 prosent av Norges landareal» er ikke mulig å konkludere med når det han selv, samt forskningen, presiserer ikke finnes god nok kunnskap om teknologien, fremgangsmåte og metodikk. Det må også presiseres at dette anslaget kun tar utgangspunkt i en todimensjonal beregning, mens faktum for havet er tredimensjonalt: du må ta med påvirkningen i hele vannsøylen blant annet grunnet støy, partikkelspredning og forurensning, samt frakt av påvirkning gjennom havstrømmene.
Kompetanse må ligge til grunn for beslutninger
Miljødirektoratet sitt svar til Konsekvensutredningen (KU) viser til «vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger, samt om det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte.» Havforskningsinstituttet (HI) istemmer og poengterer at «KU innehar store kunnskapshull når det gjelder hydrografi, forekomst av arter, habitat og økosystemer i hele området som er utredet». Alle miljøfaglige etater, forskningsaktører og Equinor peker på at det ikke er nok kunnskap til å åpne områder for leting og/eller utvinning.
Professor Peter Haugan, fagdirektør ved Havforskningsinstituttet i Bergen sier det godt: «Livet på jorden oppsto i havet. Med så mye biologisk mangfold ville det være hensynsløst å stupe hodeløst inn i dyphavsgruvedrift og ødelegge økosystemer som kan være avgjørende for fremtidige generasjoner. En slik avgjørelse ville også stå i rak motsetning til FNs naturavtale og den nylig vedtatte avtalen om å beskytte biologisk mangfold i det åpne havet.»
Det grønne skiftet mister sin hensikt hvis vi ødelegger naturen og økosystemer på veien. Vi må sikre at løsningene vi hopper på i dag ikke blir nye problemer for morgendagens generasjoner. Utvinning i store mengder av nye materialer på havbunnen etter et lineært tankesett henger ikke sammen med det sirkulære systemet vi trenger å leve av i fremtiden. Kompetanse må ligge til grunn for å sikre en bærekraftig utvikling. Det er faktisk helt avgjørende.
