Tirsdag 8. april 2008 nådde borestrengen fra Gullfaks A Gulltopp-reservoaret. StatoilHydros forsøk med å nå 10 kilometer ut til et mindre reservoar var gjennomført. Olje strømmet opp til boredekket på Gullfaks A. Store deler av strekningen er nesten horisontal, men etter mye prøving og feiling nådde boregjengen feltet.
– Med den økte rekkevidden vi nå ser for oss for plattformboring, åpnes perspektiver for mer effektiv utnyttelse av eksisterende infrastruktur, og dermed også lengre levetid, sier områdedirektør Arve Sigve Nylund. Gulltopp skal sammen med andre små felt rundt Gullfaks sørge for at feltet kan holdes i drift frem til 2030.
En tidel av prisen
Primærmålet med Gulltopp var å se om det er mulig å nå fjerntliggende små reservoarer med de boreinnretningene som er på faste installasjoner. Fikk StatoilHydro dette til, betyr det mye for forlenget levetid av felt, fordi å bore fra en fast installasjon i dagens marked kan spare lisensinnehaverne for nærmere 90 prosent av utbyggingskostnadene.
Operatøren beøver ikke leie inn en borerigg og slipper en undervannsutbygging med dertil hørende kostnader både tilknyttet boring, komplettering ogog i forbindelse med tilknytning til produksjonsenhet. Nå kan brønnen knyttes opp på plattformen som hvilken som helst annen brønn på feltet. Og ikke minst, brønnen kan vedlikeholdes med eksisterende boreinnretning. Ved å bore lange brønner fra faste installasjoner kan små reservoarer som ellers ikke ville ha vært utbygget, bli lønnsomme å produsere.
Nesten horisontalt
Selve boreoperasjonen for Gulltopp var utfordrende. Reservoaret ligger grunt, slik at brønnbanen nærmest er horisontal. For hver meter ned i grunnen måtte det bores fire meter horisontalt. Grunnen der brønnen er boret er porøs og faren for at brønnen kollapset var stor, noe den også gjorde underveis.
StatoilHydro brukte en spesiell teknikk for å kunne bore brønnen. De benyttet en metode hvor selve borestrengen flyter i hullet. Dette var vanskelig fordi boremannskapene måtte unngå at formasjonene rundt brønnen skulle bryte sammen. Særlig utfordrende var det mellom 3300 og 4100 meter ned i brønnen. Der raste formasjonene og det måtte bore på nytt.
Ombygger alle boreinnretninger
Også kompletteringen bød på store utfordringer. Normalt fylles et borerør med slam, så settes fôringsrøret ned i dette. Men med den store avstanden og lave helningsgraden på røret ville det bli for stor motstand, slik at det ikke ville være mulig å plassere fôringsrøret. StatoilHydro fylte derfor røret med luft slik at fôringsrøret nærmest fløt inne i borerøret .
Boreoperasjonen viste også at selve boreinnretningen på Gullfaks A var for svak til å kunne bore en så utfordrende brønn som Gulltopp. StatoilHydro måtte gjennomføre en rekke oppgraderinger av boreutstyret underveis, noe som også medførte forsinkelser. Resultatet av boreoperasjonen er at selskapet nå gjennomfører oppgraderinger og forsterker alt boreutstyr på sine faste installasjoner.
