Etter at Anders Opedal ble lansert som ny toppsjef i Equinor den 10. august, har han sunket i jorden. Sannsynligvis sitter han sammen med en utvalgt gruppe og planlegger hva som skal skje når han tar over roret etter Eldar Sætre den 2. november.
Bør føre til hakeslipp
Her i TU forventer vi at Opedal påfører både ansatte og (i hvert fall deler av) omverdenen hakeslipp når han konkretiserer sine planer om et par måneder. Bakgrunnen for vår forventning er den påtroppende toppsjefens egne ambisjoner som han villig og entusiastisk delte da han 10. august ble lansert som den utvalgte til å lede Equinor videre.
Det er en stor jobb Opedal overtar etter Sætre. Dermed trenger han tiden frem til november for å forberede seg. Ikke bare på å ta over det daglige ansvaret etter Sætre, men spesielt for å planlegge sitt nye budskap, hvordan Equinor skal endres. Gitt Opedals utsagn om grønne ambisjoner under pressekonferansen 10. august, forventer vi store og betydelige endringer. Både i organisering og operativ handling.
En taus periode
Derfor er Opedal for tiden ute av mediebildet. Trolig sitter han i hyppige møter med et «transition team». En ikke uvanlig situasjon når stafettpinnen skal overleveres fra en toppsjef til en annen. En henvendelse til Equinor underbygger dette. Ifølge Bård Glad Pedersen, VP mediene relations, blir det ikke lagt opp til «mye medieaktivitet i denne fasen».
Desto mer spennende er det for oss utenfor å vurdere grepene Opedal må ta når han tiltrer.
Forankret i styret
Planene vil være forankret dypt i Equinors styre, som nettopp valgte sin kandidat ut fra troen på at han kan levere Equinor 2.0. Det vil i høy grad bety å levere på dreiningen konsernet så tydelig signaliserte med sitt navneskifte for to år siden.
Endringene vil også være avstemt, om ikke avklart, med konsernets største eier – Den norske Stat. Hverken regjeringen eller Stortinget ønsker mer støy rundt Equinor etter USA-skandalen. Opedal har dermed også fått et betydelig ansvar for at fremtidens Equinor bidrar til å bygge fremtidens syn på Energi- og Klima-Norge. Det betyr en dramatisk og nødvendig økning av fornybar virksomhet.
Endringer i toppledergruppen
Vi tror det vil være nødvendig for Opedal å «lufte ut» kollegiet i konsernets toppledelse. Han kan ikke omgi seg med de samme personene som Sætre dersom han skal få troverdighet rundt endringene han vil gjennomføre. Og som skal til for å gjøre Equinor til en troverdig aktør i fremtidens energimarked.
At en ny toppleder velger å gjøre store endringer i konsernledelsen ved tiltredelse er for øvrig helt vanlig, og må ikke sees på som personlig. Selv om de det treffer selvfølgelig vil bli skuffet. Et knippe av de det vil angå ble uansett skuffet da styret valgte Opedal fremfor dem selv som ny toppsjef.
Redusert fossil leting
Endringer i toppledelsen kan også føre til at letevirksomheten (etter fossile ressurser) havner utenfor. Det vil i så fall føre til at konsernet tydeligere deles i to, med fossilvirksomhet som det ene benet og fornybart i det andre. At fornybaraktiviteten ennå utgjør så liten del av virksomheten kan bety at en organisering i to tydelige linjer ikke vil skje til fulle i denne omgang.
Å ekskludere letevirksomheten fra konsernets toppledelse vil kunne være første steg som i tilstrekkelig grad signaliserer fokus på fremtidens ambisjoner. Og i tillegg tydelig tar ned både forventninger og aktivitet forbundet med leting etter ytterligere prosjekter i «upopulære» områder som Arktis, tyngre olje og skiferfelt.
Satsing på mangfold – flere kvinner
Mannsdominans har ridd Equinor og tidligere Statoil i all tid. Konsernet har riktignok satset på Margareth Øvrum, tidligere teknologidirektør og nå ansvarlig for virksomheten i Brasil. Og ikke minst Irene Rummelhoff, som nå er konserndirektør, markedsføring, midtstrøm & prosessering.
På Equinors egne nettsider fremgår det at tre av dagens 12 toppledere er kvinner. Det vil ironisk nok fremstå som bedre enn hva mange tror når de hører temaet omtalt. Konsernet har derimot fått et ry på seg for nærmest å tømmes for dyktige kvinner på vei opp, som heller går til spennende jobber andre steder.
Opedal må derfor bringe frem flere kvinner i ledersjiktene i hele konsernet om han skal avlive mytene om Equinor som et «gubbevelde».
Ut av USA-skifer
Etter å ha tapt 200 milliarder kroner i skifer på prærien i USA, og så nærmest å ha forsøkt å skjule de enorme tapene og nedskrivningene, må Opedal levere på en strategi på hva som skal skje videre med eierandelene i USA. Vi tror han velger en vei ut av uføret ved å selge virksomheten. Dersom vi ikke får tydelige signaler om dette ved tiltredelsen, vil det ha sammenheng med at hverken han, styret eller eierne ønsker å annonsere «salg av høns i regnvær».
Oljeprisen er heldigvis på vei opp etter koronasmellen. Det kan bety at det faktisk blir mulig å avhende USA-eiendelene og vinne tilbake noe av de tapte 200 milliardene. Som heller kan brukes til å investere i grønnere ambisjoner.
Vil melke lønnsomme felt
Å levere på fossil lønnsomhet fremfor volum, vil ikke bare bety redusert leteaktivitet, men også exit fra deler av konsernets operative portefølje. Her går Opedals team trolig gjennom en detaljert analyse av virksomheten. Både for å identifisere felt som skal forbli i porteføljen og for tydelig å identifisere de som bør og kan selges. I tillegg til en watchlist med virksomheter som kan falle ned på den ene eller andre siden avhengig av utvikling de nærmeste måneder og år.
Digitalisering er selvfølgelig også et område som bør få oppmerksomhet fremover og som i høy grad vil bidra til nettopp til økt lønnsomhet. Det samme gjelder enda mer offensiv tilnærming til partnerskap med andre operatører for å sikre effektiv utvikling og drift. Høyere ambisjoner om digitalisering og utvikling av partnerskap gjelder for øvrig alle områder av konsernet – ikke bare fossildelen.
Til tross for Opedals soleklare ambisjoner om å bli grønnere, må vi alle ta inn over oss at Equinors kjernevirksomhet alltid har vært fossil – og at konsernets inntekter og marginer vil ha fossilt preg i lang tid ennå. En grønnere fremtid vil innebære reduserte marginer. Likevel gjelder det å komme i gang. En overvekt av fossile aktiviteter kan bli risikabelt i fremtiden.
Offensive planer for vind og sol
For at Opedal virkelig skal levere på sine ambisjoner, må han ikke minst lansere noen betydelige og konkrete planer om vind og sol.
En stor utfordring her, er mangelen på konkrete store prosjekter. Dagens portefølje innen sol og vind er altfor liten til å danne utgangspunkt for organisk vekst. Her må det oppkjøp til for å bli stor og troverdig nok.
Vi har tidligere lansert tanken om at Statkrafts internasjonale satsing kan fusjoneres inn i Equinor. Det vil være et trekk som politikerne kan og vil mene noe om. Ja, det vil endog være en plan som politikere kan høste grønn applaus for å få til. At en slik transaksjon vil være omstridt er hevet over tvil. Dersom det ikke allerede foregår samtaler på kammerset, vil en slik plan trolig være for ambisiøs til å være blant Opedals umiddelbare trekk når han tiltrer.
Elektrifisering av produksjon
Norsk fossil industri er svært opptatt av at de utvinner olje og gass med lavt klimaavtrykk. Store deler av det politiske Norge omfavner dette. Men ikke alle.
Faktum er at vår fossileksport tilsvarer nesten 500 millioner tonn CO₂ årlig, som er ti ganger mer enn hva vårt nasjonale avtrykk beregnes til.
Vi tror at Opedal vil fortsette med en offensiv elektrifisering av Equinors felt. Men vi tror også at han forstår at slike prosjekter fremover i større grad kan bli betegnet som grønnvasking. Resultatet vil forhåpentligvis bli en enda mer kynisk tilnærming til hvor elektrifisering er formålstjenlig. Midler som kan frigjøres fra slike prosjekter kan kaste mer av seg om de blir brukt på ekte grønne investeringer.
CCS, blått og grønt hydrogen
Vi forventer også at Opedal har konkrete planer om hydrogen. Et populært tema fra norsk perspektiv er mulighetene for produksjon av «blått hydrogen», altså avkarbonisert fossilgass. Utskillingen av CO₂ skjer ute på feltet og blir pumpet ned igjen i egnet reservoar der og da. Dette er utvilsomt et spennende område for Equinor, men fordrer at Europa ønsker å kjøpe produktet. Signalene så langt, tyder på at Europa heller vil satse på «grønt hydrogen», som skjer ved elektrolyse med grønn energi fra sol og vind.
Vi tror derfor at Opedal må ha planer for både blått og grønt hydrogen for å levere troverdig på sin omfattende ambisjon.
Uavhengig av hydrogensatsingen vil planene til Opedal også omfatte CCS. Hvor offensiv vil han være her? Har han tro på Northern Lights? Hvordan kan Equinor bidra til at den enormt kostbare veien fra fangst i industrien til lagring i Nordsjøen blir lønnsom forretning?
Var allerede i gang
Felles for nærmest alle disse planene, er at mange av dem var godt i gang allerede før Opedal fikk jobben som toppsjef. Et eksempel er mulighetene som har åpnet seg for Equinor i Brasil innen offshore vind.
En sentral oppgave for Opedal er derfor å øke takten på allerede identifiserte muligheter. Han må rett og slett endre premissene for hvordan et internasjonalt olje- og gasskonsern gjør overgangen til grønn vekst.
Endringene Equinor står overfor vil trolig svi for hegemoniet som i tiår har preget toppen av konsernet. Det må til dersom Opedal skal nå sine skyhøye ambisjoner.
Og for at Equinor utvikler seg til å bli det lokomotivet for norske energiambisjoner mange ser ut til å ønske seg.
