Det sies at det verste du kan gjøre med et menneske er å kle det ufrivillig nakent. Ingen ting er mer ydmykende. Eller så kan du eksempelvis prøve å ta fra en ungdom mobiltelefonen, samt rykke ut kontakten med internett med Facebook og MSM-tilgang.
Det er i slike situasjoner at du skjønner at du befinner deg på baksiden av månen uten noen kommunikasjonstilgang til vår menneskelige sivilisasjon. Like fjernt er det.
Det er bare å tilstå, men her om dagen begikk jeg en dødssynd i vår moderne, heseblesende og digitale verden. I befippelsen i morgenkaoset hjemme glemte jeg å ta med meg mobiltelefonen på jobb. Slik gjør man ikke ustraffet!
Etter en time i redaksjonen kom den første reaksjonen;
- Har prøvd å få tak i deg, men du er jo helt utilgjengelig!
- Men du snakker jo med meg nå, prøvde jeg analogt å si¿
Ved lunsjtider hadde jeg fått en del desperate henvendelser fra venner på min private mail om min ”forsvinning”.
Det toppet seg da en av mine gode kilder ringte på jobbtelefonen å spurte nervøst; - Hallo – lever du???
- Ja takk, jeg gjør nok det¿
- Men du er alltid så kjapp å svare på mobilen at jeg trodde det var skjedd noe alvorlig med deg, sa min observante kilde.
- Jeg har bare glemt mobilen hjemme, sa jeg beskjemmet.
- Du som er utagerende dingsofil – hvordan i alle dager klarer du deg uten mobilen?
- Det går faktisk greit uten. Inntil det motsatte er bevist – så lever jeg fortsatt i beste velgående. Tror jeg. Men jeg kan jo ta feil¿
Episoden med forglemmelsen av mobilen og den ufrivillige utmeldingen av samfunnet minner meg om følgende historiske tilbakeblikk som jeg har fra kommunikasjonssjef Guri Wormdal i NetCom:
- Hva gjorde vi før vi fikk mobiltelefonene? Da inngikk vi en avtale – og så holdt vi den!
