Artikkelen er løftet fram fra Teknisk ukeblads arkiv i forbindelse med at Vestre er utnevnt til næringsminister i Støre-regjeringen.
Hans store helt er Sam Eyde, mannen som sammen med Kristian Birkeland fant opp lysbuemetoden og startet Norsk Hydro. Kanskje ikke så rart at Jan Christian Vestre gleder seg over at han fra sitt eget kontor kan se bort på det gamle Hydrobygget i Bygdøy allé – som ble oppført i 1960 etter tegninger av Erling Viksjø, arkitekten bak regjeringsbygget som ble terrorbombet i 2011. Vestre befant seg på Utøya da terroristen kom dit.
For tre år siden flyttet utemøbelprodusenten Vestre inn i Drammensveien 44, tegnet av industriarkitekten Thorvald Astrup som tegnet hydrogenfabrikken på Notodden. Her er det bedre plass enn i kjelleren til familien Vestre på Nordberg der de holdt til i flere år.
– Industrihistorien er viktig for oss i Vestre. Og vi som er opptatt av design, trives godt med denne arkitekturen, sier Vestre.
Bare 33 år gammel har hans karriere som industrileder fått mye oppmerksomhet. I entreen henger titall diplomer for produkter som har fått «Merket for god design». Og i desember vant han prisen som beste vekstskaper i konkurranse med andre bedriftsledere som var nominert til «Entrepreneur of The Year».
Annerledes fabrikk
Oppmerksomheten skyldes en tredobling av omsetningen og at Vestres kolleksjon skaper sosiale møteplasser på Times Square i New York og i 20 andre stater i USA, samt mange europeiske storbyer.
– Vi har klart å øke produktiviteten med over 50 prosent ved fabrikken vår i Torsby. Det gjør at vi til tross for økte råvarekostnader kan sette ned prisen på flere av våre produkter.
– Hvordan har dere klart det?
– Det viktigste er at vi har sluppet løs kreativiteten i hele organisasjonen. Hver enkelt medarbeider får komme med sine ideer til produktforbedring og arbeidsmåter. Dette er den nordiske samarbeidsmodellen i praksis.
Fabrikken i Torsby sto ferdig i 2013 og er designet av Snøhetta. Der er det ingen resepsjon – du kommer rett inn i produksjonen hvor cirka 30 høyt kvalifiserte ingeniører og operatører lager utemøbler. Stål fra Sverige, aluminium fra Norsk Hydro, treverk fra Norge og Sverige, varmforsinking og lakkering gjøres i Norge. Vestre lager også mange av produktene hos underleverandører på Jæren. Stoler og bord på Times Square er laget der. Selv om målet er en produksjon basert på egenprodusert fornybar energi, har ikke Vestre nok solceller på fabrikken til å klare dette vinterstid. Og de må transportere produktene fra Norge til Sverige og tilbake med to trailere på biodiesel hver uke. Allerede for to år siden bestilte Vestre en Tesla Semi, men den er ennå ikke klar til levering.
– Vår nullvisjon skal realiseres innen 2025. Nå har vi investert i digitalisering, robotisering og laserskjæring. Vi bruker rundt 1000 tonn stål i året og kan skjære stål helautomatisk døgnet rundt om vi vil. Robotsveisingen utvider vi hvert år og snart skal vi begynne med robotisert kantpressing, forteller Jan Christian Vestre.
Årene 2011 og 2012 endret hans liv. Han studerte jus og hadde engasjert seg i AUF.
22. juli 2011 deltok Vestre på AUFs sommerleir på Utøya. Han klarte å rømme fra terroristen ved å gjemme seg og løpe barføtt på de skarpe steinene i sjøkanten over en time uten å merke verken blod eller smerte før han kom seg i sikkerhet på landsiden.
Vestre var styreleder for gjenreisningen av Utøya i årene 2013–2017.
– Utøya vil for alltid være en del av mitt liv. Det er fortsatt vanskelig å beskrive den intense frykten vi opplevde, det meningsløse i alle vi mistet og urettferdigheten i at tilfeldigheter avgjorde hvem som klarte seg og ikke. Jeg er dypt takknemlig for at jeg sammen med mange andre fikk bidra til gjenreisningen av Utøya. Den har blitt et kraftsentrum for å bekjempe hatytringer, fremmedfrykt, ekstremisme og vold. Tusenvis at skoleelever besøker hvert år Utøya for å lære om demokrati og menneskerettigheter. Det er noe veldig fint over det.
Faren døde
I juli 2012 dør faren Jan, bare 64 år gammel, av kreft. Da ble spørsmålet om den 25 år gamle sønnen skulle overta. På det tidspunktet var han politisk rådgiver i Aps stortingsgruppe.
– Da pappa ble syk, måtte vi ta stilling til om det skulle gjøres et generasjonsskifte. Vi måtte enten finne en ny daglig leder eller gi plass til en halvstudert ungdomspolitiker. Jeg følte en personlig forpliktelse. Fundamentet var godt etter mange vanskelige år, blant annet med en konkurs i 1988 da mine foreldre flyttet fra Haugesund til Oslo for å starte på nytt.
Han har aldri angret, men han hadde ønsket at faren hadde fått oppleve den suksessen bedriften nå opplever.
– Jeg fikk fortalt ham at jeg ville overta før han døde. Det er jeg glad for.
Det er også mamma Elisabeth Preus Vestre. Hun sitter rett overfor sønnen i kontorlandskapet og deltar i ledelsen av bedriften der hun har vært med på opp- og nedturer siden 1984.
– Jeg er stolt av alt det Jan Christian har fått til etter at han tok over, sier hun.
Men det var farfar Johannes – eller Johs. som han ble kalt – som var gründeren. Han startet i 1947 et mekanisk verksted i en gammel tyskerbrakke med jordgulv under mottoet «Alt er mulig for Vår Herre og en mekaniker».
En av de største suksessene var enkle sagklemmer – for øvrig bedriftens første patent. Helt fra begynnelsen laget de lekestativer og parkbenker.
Det store gjennombruddet kom i 1980 da Johs. Vestre Mekaniske Verksted inviterte til en nasjonal arkitektkonkurranse for å lage en utebenk som skulle stå imot all slags vær. Det var pengepremier til de tre beste utkastene. De to beste ble for krevende å produsere, mens benken på tredjeplass, «Arkitekt», var stabelbar. En parkbenk måtte jo kunne flyttes og stables. Benken fikk nytt navn, «Hvilan», for at den kunne lanseres også i Sverige – etter forslag fra Jan Vestres viktigste støttespiller på 80-tallet, direktør Martin Tveit i Norsk Produktivitetsinstitutt.
Benken – laget av furu og stålrør i sterke farger – ble vist fram og solgt over store deler av Europa de neste årene. Den var det første utemøbelet som fikk «Merket for god design», og 40 år etter unnfangelsen er den fortsatt i salg.
– Jeg må innrømme at jeg ikke hadde så mye tanker om utemøbler da jeg skulle overta som 25-åring. Men kanskje spilte min bakgrunn fra politikk inn. Jeg hadde en ambisjon om at Vestre må bidra til en bedre verden. Og da måtte vi sette oss noen tydelige mål. Vi kom fram til at vi ville skape noe verden trenger, vi ville føre folk sammen i uterommet, og bevise at industrien er en del av det grønne skiftet. Så enkelt, så vanskelig.
Størst i Europa
Medarbeiderne ble enige om tre ambisiøse mål: Størst i Europa på utemøbler. Verdens mest bærekraftige møbelprodusent. Alt skal lages i Skandinavia.
– Noen av konkurrentene er kanskje billigere?
– Ja, men ingen har lengre garantier eller lavere livsløpskostnad. Det er ikke vanskelig å lage ting med lang levetid, men man må ville det. Det krever at man ikke tar noen snarveier på kvalitetskravet. Og det vet alle som jobber her – at snarveier er det eneste som er forbudt.
Hele virksomheten i Vestre er knyttet opp mot ni av FNs 17 bærekraftsmål. Det 12. målet handler om ansvarlig forbruk og produksjon. For Vestre betyr dette at det ikke skal lages noe som går i stykker. Derfor opererer selskapet med livstidsgaranti mot rust, 15 års heftgaranti og tilsvarende mot råte i treverk. Om noe må repareres, garanterer Vestre reservedeler i ubegrenset tid.
– Hovedårsaken til klimakrisen er nettopp at industrien produserer ting som ikke varer eller at man ikke tar vare på materialer og bearbeider de inn i nye produkter, sier Vestre.
Nå skal selskapet ta dette et skritt videre ved å tilby en sirkulær forretningsmodell.
– Design er ofte preget av trender som endrer seg. Derfor vil vi åpne muligheten for å leie ut møbler. Om Aker Brygge blir lei av de oransje fargene på sine benker, kan vi ta dem tilbake for å endre, slik vi gjorde med avfallsbeholderne på Torgallmenningen. Da reduserte vi energiforbruket med 80 prosent sammenliknet med å lage helt nye beholdere i tillegg til at dette ble mye billigere for Bergen kommune.
Ikke nok med det – bedriften gir også bort 10 prosent av overskuddet til ulike bærekraftsprosjekter.
– Jeg mener veldig sterkt at alle kan redde verden litt. Mange sier at jeg er naiv, men om alle bedriftene i Norge hadde gjort som oss, ville det tilsvart hele det norske bistandsbudsjettet to ganger. Hadde vi vært eid av andre, ville jeg sikkert ikke beholdt jobben, men vi er familieeid og kan gjøre hva vi vil, sier Vestre. Nylig inngikk han et samarbeid med møbelprodusenten Ope for at de sammen med Sintef skal forsøke å utvikle en verdikjede for eierløs plast fra havet.
– De første testene med bruk av slik plast er positive, men vi får se om dette er noe for oss. Vi har hittil ikke brukt noe plast i våre
Artikkelen fortsetter under bildet
Sterk vilje
Noen av hans beste venner har sagt at han aldri vil få seg en kjæreste om han fortsetter å sitere sitt store forbilde, Sam Eyde, så ofte som han gjør. Et av Eydes kjente sitater er «Hvor der er en vilje, er der en vei». Vestre vil åpenbart mye og så er det noe han absolutt ikke vil:
– Vi kommer ikke til å flagge produksjon ut av Skandinavia. Vestre er ikke til salgs. Og skal jeg si deg hvorfor? Jeg har absolutt ingen drømmer om å bli rik. Jeg ønsker å skape og dele. Et godt arbeidsfellesskap og at vi betyr noe for andre, er viktigere enn stor lønnsomhet. Vi skal følge vår magefølelse. Det vil si at vi også skal sette i gang prosjekter som ikke nødvendigvis er lønnsomme, men som vi bare må gjøre.
– Er det også ting dere ikke vil lage?
– Ja, vi nekter å gjøre fiendtlig design. For eksempel sier vi nei til å lage benker med pigger for å unngå at uteliggere legger seg på benken. Slike benker er blitt veldig vanlig i storbyer i andre land enn Norge. Kommersielt ville det vært lønnsomt, men vi vil ikke tjene penger på noe som er umoralsk.
Entreen hos Vestre er selvfølgelig innredet med noen av de mest populære utemøblene. Ved kontorpulten sin har Jan Christian Vestre en prototyp på et produkt han skulle ønske det ikke fantes noe marked for – en sirkelformet benk
– Denne får dere ikke ta bilde av fordi den ikke er ferdig. Den skal hindre terrorangrep med tunge kjøretøy. Nå skal vi gjennomføre tester i England for å se om produktet oppfyller kriteriene.
I den forbindelse forteller Vestre at de bruker mye tid på «proxemics» – forskning om hvordan utemøbelets design og form påvirker kommunikasjon mellom mennesker.
Fabrikken i Torsby ble etablert fordi man allerede på 90-tallet definerte Sverige som et potensielt marked for Vestre.
– Jeg mener veldig sterkt at vi trenger en felles skandinavisk industripolitikk. Vi burde samarbeide mer og konkurrere sammen i et globalt marked. Sverige har en sterk kultur for alt av stålbearbeidende industri, mens vi er flinkest på overflatebehandling av metaller, noe som har en veldig enkel forklaring – det skyldes at vi har 50 års erfaring med å korrosjonsbeskytte utstyr for å produsere olje og gass i verdens hardeste havområder.
Omstillingsplan
Og nærmest på autopilot snakker Vestre mer som en politiker enn bedriftsleder. Da Vestre var 20 år, ble han av VG lansert som en fremtidig statsråd sammen med Torbjørn Røe Isaksen. Noen måneder i 2013 var han rådgiver for næringsminister Trond Giske.
– Kan du bli næringsminister?
– Det er nok ingen aktuell problemstilling. Jeg får påvirke næringslivet og debatten også som leder i Vestre. Jeg holdt vel i fjor mellom 60 og 70 foredrag, sier Vestre som har gitt følgende råd til nettopp næringsministeren:
– Han bør gå til Stortinget for å be partiene bli med på en omstillingsplan. I løpet av ti år må investeringene på fastlandet dobles, slik at også eksporten kan dobles. I 2018 var Norge det landet etter Italia med lavest vekst i hele EU, ifølge Eurostat. I 2015–2018 hadde svenskene 70–75 prosent høyere veksttakt enn Norge. Vi investerer fortsatt mange ganger mer i olje og gass enn i fastlandsindustrien som skal ta oss gjennom den såkalte omstillingen. De siste 20 årene har Norge tapt mest markedsandeler målt mot eksportvolum i hele OECD. Handelsunderskuddet fra fastlandet er mer enn doblet det siste tiåret. Hvordan skal vi betale for importen den dagen petroleumsinntektene ikke lenger kan dekke mellomlegget? Dette er alarmerende signaler.
Jan Christian Vestre presiserer at han ikke er for en avvikling av olje- og gassindustrien. Tvert imot, mener han kompetansen i denne næringen bør utnyttes i andre næringer. Han har selv erfart det.
– Da vi skulle selge inn stolene for Times Square Alliance var det kanskje avgjørende at vi kunne vise til at stolene var korrosjonsbeskyttet med samme teknologi som vi bruker på oljeplattformene i Nordsjøen.
Vestre mener politikerne bør invitere næringene til en dugnad og bidra med insentiver for å få opp investeringene og eksporten innen bl.a. ferdigvareproduksjon, skogsindustri, aluminiumsindustri, fiskeri og havvind.
– Hadde norske politikere for flere år siden sagt at vi skal bygge verdens største havvindpark så hadde den stått der nå. De 11 møllene til Equinor på Hywind Tampen er selvsagt bra, men det er ikke tilstrekkelig for å skape en ny stor næring med ringvirkninger langs hele kysten. Vi må være villige til å subsidiere slike utbygginger, slik vi har gjort ved å bruke 10–15 milliarder i året på elbiler. Det har blitt et fantastisk effektivt virkemiddel, men har ikke skapt mange norske arbeidsplasser.
Vestre mener Norge bør ha som mål å bli en stor eksportør av fornybar energi til Europa.
– Tenk hvilken fantastisk fortelling det kan bli om energinasjonen Norge. I stedet for å eksportere hydrokarboner gjennom i rørledninger kan vi gradvis legge om til å eksportere grønne elektroner gjennom kabler. Helt uten utslipp! Jeg tror ikke forutsetningene for industri i Norge er dårligere i dag enn på Sam Eydes tid. Men vi trenger flere Sam Eyder i Norge, det er sikkert og visst!
