Da Nasa la ut på måneferd på slutten av 60- og 70-tallet, hadde de med instrumenter for å måle månens seismiske aktivitet. Seismometrene viste at månen, i likhet med jorden, rister fra tid til annen. Forskere har siden klassifisert fire typer måneskjelv; dype, overfladiske, termiske og de som er et resultat av meteorittnedslag.
I 1972 plasserte Apollo 17-astronauter tre seismometre på månen for å måle dens termiske skjelv. Analyser av dataene som er samlet inn, er nå gjort på nytt ved hjelp av mer moderne metoder, som maskinlæring.
Termiske måneskjelv forekommer med en klar regelmessighet. Hver ettermiddag når solen forlater sin toppposisjon på himmelen og månens overflate begynner å kjøles ned, kan man se at instrumentene registrerer bevegelser. Men maskinlæringsmodellen som ble brukt under studien, oppdaget også et annet systematisk måneskjelv.
Denne typen måneskjelv skjedde hver månemorgen, og de skilte seg fra den som skjedde når solen gikk ned. Ved å triangulere signalet klarte forskerne å spore måneskjelvet til kilden – stedet for selve Apollo 17-landingen.
Når solen varmer opp landeren, utvider den seg
På månen, noen hundre meter fra instrumentene, står nemlig bunnen av landingsfartøyet. Da astronautene forlot månen, ble den rett og slett værende der. Og når den varmes opp av solen og metallet utvider seg, kan vibrasjonene registreres av seismometrene.
– Hver morgen på månen, når solen når landingsfartøyet, begynner det å merkes. Det er en vibrasjon hvert femte til sjette minutt over en periode på fem til syv timer, sier Allen Husker, som er geofysikkforsker ved Caltech og medforfatter av studien, i en pressemelding.
På månen kan temperaturen variere mye, fra over 100 grader celsius om dagen til under minus 100 grader celsius om natten. Temperaturforskjellen forårsaker de termiske måneskjelvene, men disse er for små til å merkes av en person som står på månen. Og de som oppstår på grunn av at landingsfartøyet blir truffet av solen, er enda mindre.
Men studien, som er publisert i Times Journal of Geophysical Research, gir likevel viktig informasjon når Nasa ønsker å komme seg til månen igjen. Å forstå måneaktivitet kan lette fremtidige oppdrag.
Dataene som er analysert, kommer fra en serie målinger som ble gjort da seismometrene ble aktivert mellom oktober 1976 og mai 1977.
– Det er viktig å hente så mye som mulig fra tilgjengelige data for å kunne designe forsøk og oppgaver for å svare på de riktige spørsmålene. Månen er det eneste himmellegemet utenom jorden som har hatt mer enn ett seismometer på seg samtidig. Det gir oss den eneste muligheten til å studere et annet himmellegeme grundig, sier Allen Husker i pressemeldingen.
Artikkelen ble først publisert på Ny Teknik
