Forsmaken på hva som kan skje, kom da "M/T Moscow" fikk motorstopp utenfor Nordkapp i sommer (se artikkel side 10). Det gikk heldigvis bra, men avslørte for all verden at beredskapen til å håndtere et havari i nord ikke finnes.
Hendelsen var en vekker for den nye situasjonen Norge står overfor. Russland har høye ambisjoner om å eksportere mye mer olje fra sine felt nord. Både USA og EU ønsker å bli mindre avhengig av olje fra det ustabile Midtøsten og vil mer enn gjerne kjøpe oljen fra verdens største oljeprodusent utenfor Opec. Med så sterke geopolitiske og økonomiske drivkrefter vil transporten av olje fra Nordvest-Russland øke kraftig de nærmeste årene. Det må norske myndigheter ta hensyn til i en helt annen grad enn til nå.
Lekkasje fra en oljetanker med 100.000 tonn olje om bord vil være en katastrofe. De tidligere grunnstøtingene langs norskekysten med tilgrising av fjæra er bagateller i forhold. Da var det bare bunkersoljen som rant ut.
Alt er ikke svart, flere tiltak er på trappene: Kystdirektoratet arbeider med en forvaltningsplan som skal ta for seg både oljevirksomheten i nord og oljetransporten. Men det hjelper lite å utrede dersom tiltakene ikke følges opp i praksis. Allerede neste år kan myndighetene kreve at oljetankerne seiler 12 nautiske mil fra kysten når territorialgrensen utvides fra fire nautiske mil. Seilingsleden burde ligge mye lenger ut.
En egen trafikksentral for skipstrafikken i Nord-Norge, pålegg om AIS- utstyr (automatisk identifisering av skip) og faste seilingsleder for sørgående og nordgående trafikk vil styrke sikkerheten og redusere faren for forlis.
Men på samme måte som i oljevirksomheten er det beredskapen for det verst tenkelige som er avgjørende. Kvaliteten på skipene og dyktigheten til mannskapet om bord har norske myndigheter liten styring på. Finnmarkskysten må få egne beredskapsfartøyer så raskt som det er praktisk mulig.
