Hvorfor havbunnsmineraler?
I dag forbruker Europa 20 til 30 prosent av verdens metaller, men produserer selv kun 3 til 5 prosent av disse. Dette gjør oss svært avhengige av import. Kina kontrollerer, gjennom prosesseringen, mellom 35 og 90 prosent av kritiske energiomstillingsmetaller som kobber, kobolt, nikkel og sjeldne jordarter. Spørsmålet flere og flere begynner å stille seg, er om Europa er i ferd med å gjøre seg like avhengig av metaller fra Kina som man har vært av gass fra Russland.
Havbunnsmineraler kommer med fem til ti ganger høyere metallkonsentrasjon (gehalt) enn mineralavsetninger man finner på land. Dette gir potensial for mindre areal og miljøfotavtrykk enn landbasert gruvedrift. Mesteparten av viktige energiomstillingsmetaller som kobolt, nikkel og mangan er å finne i verdenshavene. Havbunnen inneholder også store forekomster av kobber, sink og sjeldne jordarter, som er viktige for energiomstillingen.
Hvorfor i Norge?
Norge har en rekke fortrinn knyttet til havbunnsmineraler. Vi har verdensledende offshore teknologi, kompetanse og ressursforvaltning. Vi har mineralressurser i egne havområder og en prosessindustri som gir muligheter for å utvikle komplette verdikjeder. «Alle» snakker om at Norge skal satse på grønne batterifabrikker, men svært få har gjort seg tanker om hvor mineralene til batteriene skal komme fra.
Norges havområde er om lag seks ganger større enn vårt landareal. Dette inkluderer store områder i dyphavet, hvor mineraler avsettes. Det er allerede gjort svært interessante funn og analyser av mineraler fra norske havområder som viser potensial for betydelige ressurser på norsk sokkel.
Hvorfor ikke vente?
Det er knyttet bekymring til at man går for hurtig frem og ikke har tilstrekkelig kunnskap, når regjeringen etter planen skal legge åpningsmeldingen knyttet til havbunnsmineraler frem for Stortinget våren 2023.
Vi har ikke alle svarene i 2023. Men vi jobber i dag for å akselerere kunnskapsinnhentingen om dyphavet. Vi mener det er helt naturlig og fullt mulig å jobbe ansvarlig og målrettet med miljø- og ressurskartlegging samtidig. Dersom miljøkonsekvensene skulle vise seg å være for store, har norsk forvaltning flere anledninger til å stoppe prosjekter før en mulig fremtidig utvinning vil finne sted.
Mineraler finnes i store mengder på havbunnen vår
Hva skal til for å lykkes?
Skal vi lykkes, er industrien avhengig av å gjennomføre åpningsprosessen med et forutsigbart rammeverk som gjør det mulig for industrielle aktører å satse. Samtidig må Norge styrke samarbeidet og finansieringen av felles forsknings- og utviklingsprosjekter mellom universiteter, forskningsinstitutter og industrien.
Frankrike har satt av tre milliarder kroner til dyphavsforskning i perioden frem til 2030. Norge har absolutt mulighet og grunnlag for tilsvarende satsing.
Det finnes en lang rekke gode norske FoUI-prosjekter som kan bidra til å realisere en helt ny verdikjede for havbunnsmineraler. Disse har stort potensial for å gi grønn omstilling av norsk offshore-industri, nye eksportrettede kompetansearbeidsplasser og forsyning av mineraler som vil være nødvendige for å akselerere det grønne skiftet.
Vi mener Norge må tørre å satse på havbunnsmineraler. Alternativet er at resten av verden passerer oss i rekordfart og at verdiskapningen skjer i andre land. Private aktører er klare til å bidra, og de tar miljøkonsekvensene på største alvor. Det offentlige må være en aktiv tilrettelegger, styrke utforskning av dyphavet og bistå med risikoavlastning. Sitte og vente er garantert det dårligste alternativet.
Kan vi finne spor av gamle mobiltelefoner og elektronikk i fjordene våre?
