Den norske lakseoppdrettsnæringa er antakelig verdens mest teknologisk avanserte. Samtidig regnes effektiviseringspotensialet for å være høyt, spesielt dersom man klarer å utvikle ny eller tilpasse eksisterende automatiseringsløsninger til næringas spesielle behov.
I 2012 publiserte en ekspertgruppe på vegne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) en rapport som konkluderte med at næringa har et potensial til å femdoble eksportverdien innen 2050, ut fra samtidas nivå på 50–60 milliarder kroner årlig. Fiskeri- og næringspolitikere fra nesten alle stortingspartiene grep dette begjærlig, og satte det opp som en visjon og et mål for utviklingen.
Det som ikke ble tilstrekkelig kommunisert i rapporten, var at en slik vekst stiller en del betingelser. En av de viktigste er at oppdrettsindustrien må utløse sitt effektiviseringspotensial. En annen er at de må få kontroll med de til dels kontroversielle miljøutfordringene som er knyttet til oppdrett. Det positive er at automatiserte løsninger kan bidra til å oppfylle begge disse betingelsene.
Les: Luselaser kan redde oppdretts-næringen
Sektorstudie
Derfor har bransjeorganisasjonen Sjømat Norge satt i gang en sektorstudie som i løpet av 2016 skal kartlegge og analysere dette effektiviseringspotensialet.
– Automatiserte løsninger og digitalisering er en naturlig del av dette, sier forretningsutvikler Trude Olafsen i Akva Group.
Selskapet er verdens største leverandør av teknologi og servicetjenester til oppdrettsnæringa, og Olafsen er involvert i gjennomføringen av studien. Hun ser gjerne at flere i automatiseringsindustrien vier oppdrettsindustrien større oppmerksomhet, og er ikke bekymret for om hennes eget selskap Akva Group skulle få større konkurranse fra det holdet.
– De var ikke på ballen for fem år siden. Men nedgangen i oljeindustrien har nå ført til større interesse for oppdrettsnæringen, og det er en fordel for alle at de beste kreftene bidrar til å utvikle dette markedet. Vi har ingen bekymring for at interessen skulle minske noe vesentlig dersom aktivitetene i Nordsjøen igjen skulle ta seg opp, vi regner med at dette er seriøse selskaper som står ved sine forpliktelser når de først har inngått avtaler og utviklet produkter. Men det er vesentlig at de produktene og tjenestene som tilbys er tilpasset oppdrettsnæringens behov, både når det gjelder funksjon og kostnadsnivå.
Les: Bedre fryseteknologi gir frossenfisk bedre kvalitet
Mye rådata
Oppdrettsselskapene samler allerede i dag en mengde data knyttet til driften og miljømessige forhold, blant annet måling av temperatur, oksygen og vannstrømmer.
– Vi jobber med å utvikle effektive operatørstøttesystemer som kan utnytte denne datastrømmen, sier Olafsen.
Slike fysiske nåverdier kan for eksempel knyttes opp mot værmeldinger og prediksjoner basert på historiske data, for å gi operatørene verdifull informasjon om hvordan de skal styre merdene, fôringssekvenser og liknende.
På sikt kan man også se for seg prognosering av forholdene i merdene ved hjelp av simulering basert på sanntidsdata. Dermed vil man kunne gi fisken optimale forhold til enhver tid, med utgangspunkt i de faktiske, fysiske forholdene.
– I prinsippet kunne et slikt system være fullautomatisert. Men vår erfaring er at det er forskjell på å produsere fysiske, døde gjenstander og levende biologi. Norske oppdrettere har 40 års erfaring som det ikke er så enkelt å putte inn i et system. Det bør derfor alltid være en erfaren operatør som har en hånd på styrespakene og tar beslutningene. Men antallet operatører kan reduseres, og de vil kunne ta enda bedre beslutninger med støtte i et operatørstøttesystem, sier Olafsen.
Les: Sentralstøvsuger for oppdrettsanlegg
Biomassemåling
Biomassemåling er den andre «lavthengende frukten» der Olafsen ser for seg at automatiseringsindustrien bør kunne ha gode bidrag.
– Dette er et av de viktigste utfordringene å få løst på kort sikt. Antallet fisk og dens vekt bestemmer fôringen. Fôret utgjør opptil 50–60 prosent av de totale produksjonskostnadene, så hver prosent effektivisering her vil utgjøre store verdier for oppdretterne.
I dag bruker man biomasseramme og fysisk måling av et utvalg fisk. Biomasserammen baserer seg på at fisken svømmer gjennom rammen, som skanner fisken. Den fysiske målingen utføres når et antall fisk – etter forskriften – fanges med orkastnot og tas opp for at man skal telle lakselus.
– Problemet med begge disse metodene, er at man ikke har kontroll på verken den eksakte mengden fisk, eller om utvalget er representativt, sier Olafsen.
