Når temaet havvind kommer opp som et stadig viktigere punkt på den politiske agendaen, er det naturlig å minne om et av Norges viktigste miljømål, som sier at ingen arter og naturtyper skal utryddes og at utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres.
Av konvensjoner er det nærliggende å trekke frem Bonn-konvensjonen, som tar for seg vern av trekkende, ville dyr. Kan vi bygge havvind uten at det går ut over helt sentrale og nødvendige visjoner for naturen?
Siden 1950 har bestandene av verdens sjøfugler minket med 70 prosent, og de er blant de mest truede artsgruppene i verden. Fugletrekket er ikke mindre viktig å bevare – dette fascinerende naturfenomenet der hundrevis av millioner trekker mellom sørlig og nordlig halvkule to ganger i året. Over land og hav bærer det ut på farefulle ferder.
Grønt er mer enn utbygging
Økt elektrifisering av samfunnet blir gjerne kalt det grønne skiftet av energibransjen og politikere som brenner for økt utbyggingstempo. Men et grønt skifte må innebære så mye mer.
Klimakrisen er tett koblet sammen med naturkrisen, og vi vinner lite ved kun å fase ut fossil energi og erstatte den med fornybar hvis vi glemmer å ta vare på intakt natur og restaurere forringede økosystemer. Bare ved å se på klima og naturmangfold som deler av de samme komplekse systemene, kan vi finne løsninger som bremser klimaendringene og stanser tapet av naturmangfold.
Investering i en norsk og europeisk energiovergang må suppleres med omfattende beskyttelse og restaurering av natur. Slike tiltak har mange felles goder i en bærekraftig økonomi og samfunnsutvikling, selv om de ikke alltid viser seg umiddelbart.
Beskyttelse av 30 prosent areal både for hav og land innen 2030 er et internasjonalt mål også Norge stiller seg bak. For havet er det flere momenter å trekke frem. Vi er kraftig på etterskudd med det marine vernet, og den ventede handlingsplanen for sjøfugler er skjøvet frem i tid nok en gang.
En ambisiøs «Parisavtale» for natur under årets forhandlinger i Konvensjonen for biologisk mangfold (CBD) er helt nødvendig. Men Norge har ikke tid til å vente på slike avtaler, vi har åpenbart nok med å oppfylle de alt gjeldende målsetningene og stortingsvedtakene.
Samlokalisering må unngås
Et overordnet prinsipp i enhver arealforvaltning, enten det er på land eller til havs, er å unngå samlokalisering mellom utbygging og viktige naturverdier. For å få til dette må man ha kunnskap både om hvor den mest verdifulle naturen er og om konsekvensene av ulike typer inngrep.
NVE-rapporten Havvind – forslag til utredningsområder fra 2010 identifiserte totalt 15 egnede arealer (utredningsområder) for havbasert vindkraft. I 2012 kom den strategiske konsekvensutredningen for havvind. Rapporten avslørte store kunnskapshull, og nå, ti år etter, er det gjort lite for å tette dem. Spesielt er mangelen på kunnskap om fugletrekk av sjøfugler som krykkje, joer og lom mer påfallende, og dette er omfattende trekk som i tillegg er væravhengige og svært dynamiske.
.png)
Mange av områdene er utredet på en overfladisk måte, og disse er samtidig områder som ornitologer forbinder med rike marine ressurser og sjøfugler: Områder utenfor Sørøya, Vannøya i Karlsøy kommune, Vesterålen, Lofoten, Træna og Stadlandet, for å nevne noen. Seatrack, en del av overvåkingsprogrammet Seapop, har fremskaffet mye ny kunnskap. Ved å spore sjøfugler fra ulike kolonier kan man se hvor de drar ulike tider på året. Men denne kunnskapen er begrenset til et mindre antall arter sjøfugler – og slett ikke alle sjø- og trekkfugler som vil kunne bli berørt av havvind.
Ivrige ornitologer kan av og til få små glimt av fugleforekomstene der ute på åpent hav – på stormfulle dager når vestavinden presser sjøfugler inn mot kysten, eller når man en sjelden gang reiser langt ut på sjøen. Men hva som finnes og skjer ute på det åpne havet, er i stor grad ukjent for de fleste av oss. Politikere og toneangivende stemmer som brenner for utbygging av havvind, glemmer lett sjøfuglene når havvind diskuteres. Det virker som om mange glemmer at også hav er natur.
Skal produsere hydrogen på sjøen
Se til Danmark
Regjeringen vil tildele områder tilsvarende 30 gigawatt (GW) innen 2040. Allerede i 2025 kan vi få se at nye havområder blir avsatt til vindkraft, og dersom målet innen 2040 blir nådd, vil det da stå rundt 1500 turbiner i norske havområder.
.png){kind=logo}
Debatten om havvind er ikke ny, men myndighetene har unnlatt å gjøre grepene som kunne gjort oss bedre rustet til de viktige avveiningene vi står ovenfor. Man kunne for eksempel sett til Danmark, der staten tar ansvar for å utføre tidlige miljøkonsekvensutredninger før konsesjon tildeles. De relevante og prosjektspesifikke kostnadene belastes selskapet som får konsesjon.
I regjeringens statsbudsjettforslag er det bare satt av 15 millioner til «konsekvensutredning» av nye områder aktuelle for havvind. Hvordan fugleforekomster skal utredes, og hvor mye som faktisk går til slike spesifikke undersøkelser, er uklart. Generell forskning på sjøfugl får 10 millioner. Til sammenligning brukes det 65 millioner til kartleggingen av bunnforhold i de to områdene som allerede er åpnet for havvind: Utsira Nord og Nordsjøen sør. Regjeringen setter også av 45 millioner til geologisk kartlegging av petroleum og mineralressurser på havbunnen.
Skremmende erfaringer
For BirdLife Norge er det høyst uklart hvordan vi kan bygge ut havvind i norske farvann uten å legge ytterligere press på sjøfuglbestander og bestander av trekkende arter som allerede er i tilbakegang. Kunnskap tilsier at havvind gir norske fugler nye utfordringer, og erfaringene med utbyggingen av vindkraft på land er skremmende. Her har konfliktnivået virkelig vært skyhøyt. Naturhensynene har vært tilsidesatt, og krav til kunnskap før konsesjon har vært for dårlige. I flere tilfeller har kunnskap om hubro og omfattende fugletrekk kommet til i etterkant. Mye tyder på at vi raskt kan havne i samme situasjon når havområdene skal erobres.
Enten vi skal verne, bruke havet til havvind eller annen næringsvirksomhet eller ingen av delene: Norske myndigheter må sette av betydelig mer midler til kartlegging av naturen. Gode data er avgjørende for å sikre reell økologisk bærekraft når tiltak planlegges og realiseres. Det er først og fremst gjennom et slikt arbeid at konsesjonsbehandlinger av energitiltak kan gjøres mer treffsikkert og effektivt, samtidig som man øker ivaretakelsen av nasjonale miljømål i prosessene.
God kunnskap er en god investering som letter enhver planprosess. Det viktigste er likevel at kunnskap, og mangel på kunnskap, faktisk blir tatt hensyn til i beslutningsprosessene. Det er ingen selvfølge.
Fornybar kraft må dessuten brukes klokt og nøysomt. Økt tilgjengelighet til fornybar kraft må inngå i en overordnet plan for å erstatte fossil energi og ikke øke det totale forbruket av energi.
Neste havvindpark kan komme i Barentshavet
