Offshore vind har potensial for å bli blant Norges fem største eksportnæringer. Ny studie staker ut en kurs mot et hjemmemarked for flytende havvind med opptil fire store prosjekter på sokkelen innen 2030.
Rystad Energy har analysert og regnet på ulike løsninger for å knytte flytende havvind til olje- og gassplattformer innen fire områder på norsk sokkel: sørlige Nordsjøen, sentrale Nordsjøen, nordre Nordsjøen og Norskehavet.
Havvinddilemmaet
I det store bildet står Norge som land foran et havvinddilemma: Burde staten bruke penger på å skape et hjemmemarked for flytende havvind og med det legge grunnlaget for en ny, potensielt stor eksportindustri - og samtidig redusere utslippene fra olje- og gassproduksjonen og bidra til global klimaomstilling gjennom skalering av en ny klimateknologi?
Eller er det riktig å la være å subsidiere en utbygging på sokkelen dette tiåret og heller vente til at flytende havvind modnes i andre markeder (og satse på at norske leverandører vinner kontrakter i utlandet)?
Så langt har regjeringen falt ned på det siste.
Analytikere forventer at totalmarkedet vil sju-til-åtte dobles i løpet av 2020-tallet. Flytende havvind er ventet å gå fra nær 0 i dag til om lag 12 GW i 2030
– Jeg har vært, og vil fortsatt være tydelig på, at det ikke er aktuelt å subsidiere en utbygging av vindkraft til havs i Norge, sa den forrige olje- og energiministeren, Kjell-Børge Freiberg (Frp), sent i fjor.
Nå er det nye koster i Olje- og Energidepartementet. Tina Bru (H) har ennå ikke uttalt seg (så vidt jeg vet).
Industrien ønsker det første alternativet. Rederiforbundet, Norsk Industri og ledende leverandørselskaper som Aker Solutions sier at et hjemmemarked er nødvendig for å kunne bygge en ny slagkraftig næring og eksportarbeidsplasser.
Oppdragsgiverne for Rystad-studien, som ble lansert i dag tirsdag 10. mars, er ABB, Eksportkreditt Norge, Kværner, Rederiforbundet og MacGregor. Jeg mener den bringer viktig og ny kunnskap til debatten.
To til fire havvindparker innen 2030
Analysene er basert på så mye nedenfra-og-opp data som mulig, inkludert oppdaterte kostnadstall for utbygging og drift av flytende havvind samt tall, plattform for plattform, for estimert ombyggingskostnad, estimert gjenværende produksjonstid, betalingsvilje for strøm basert på dagens kraftproduksjon på gass eller diesel, med mer.
En del plattformer skal elektrifiseres med kabel fra land, har for kort gjenværende produksjonstid eller andre kompliserende faktorer til at en havvindtilkobling vil være aktuelt. Med disse begrensingene kommer Rystad til at opptil 12 TWh havvindstrøm årlig vil kunne forbrukes på sokkelen.
Dette gir grunnlag for to til fire større havvindparker på ca. 500 MW hver innen 2030. Nordre Nordsjøen er den best egnede klyngen av olje- og gassinstallasjoner for havvindtilknytning. I base case-scenariet til Rystad vil en eventuell investeringsstøtte i dette området være på ca. 10 millioner kroner pr MW installert. Det er mindre enn en tredjedel av støtten enn det Hywind Tampen, Equinors flytende havvindprosjekt på 88 MW som nå skal bygges, fikk tildelt i fjor. Fire femdeler av støtten vil gå tilbake til staten som skatt.
Alle løsningene som er utredet av Rystad forutsetter utveksling via kabler til land. Plattformene kan altså ikke «leve av» havvindstrøm alene. Beregningene er gjort basert på petroleumsskatteregimet, som gir gunstige skattereduksjoner samt en diskonteringsrente på 8 prosent. Sistnevnte er høy. Med en lavere diskonteringsrente på 6 prosent er nordre Nordsjøen-caset ikke så langt unna å kunne regnes hjem uten subsidier (med unntak av indirekte støtte gjennom petroleumsskatteregimet).
Store kostnadsreduksjoner
I Rystads base case er havvindstrøm anslått til å koste 115 euro pr MWh i 2025. Det er på konservative siden. Flere industriaktører forventer å kunne bygge flytende havvind til under 100 euro pr MWh i 2025 og ned til mellom 40 og 60 euro pr MWh i 2030.
Det er realistisk. Bunnfast havvind har oppnådd langt større relative kostnadsreduksjoner de siste fem-seks årene.
Tilbake i 2014 meldte Intsok (nå NORWEP), bransjeorganet som profilerer norsk leverandørindustri i utlandet, at de ikke så synergier mellom havvind og olje- og gassvirksomhet.
– Svært få av våre partnere satser innenfor dette området og de få som er der som leverandører uttrykker at de ønsker å forlate denne lite lønnsomme næringen, skrev administrerende direktør Sjur Bratland i et brev til Olje- og energidepartementet.
Viktig bidrag til global klimaomstilling
Slik er det ikke lenger. Nå flokker «alle» til havvindsektoren: Internasjonale energiselskaper, leverandører og investorer - inkludert Oljefondet og långivere.
I Eksportkreditt Norge erfarer vi at veldig mange banker er ivrige etter å finansiere bunnfaste prosjekter selv på markedsbetingelser, altså uten subsidier, i modne markeder som Tyskland, Nederland og Storbritannia. Finansieringstilbudet til hvert prosjekt er stort—det er «30 mann som forsøker å presse seg inn i en telefonboks.» Ikke alle som vil får være med. Finansieringskostnadene presses til et minimum.
Dette lover bra for fremtiden. Analytikere forventer at totalmarkedet vil sju-til-åtte dobles i løpet av 2020-tallet. Flytende havvind er ventet å gå fra nær 0 i dag til om lag 12 GW i 2030. Det siste er et viktig poeng: ved å satse på flytende havvind vil Norge bidra til at denne nye klimateknologien skalerer raskt — og i forlengelsen kutter utslipp verden over.
Eksporttrenden må snus — havvind er en løsning
I Eksportkreditt Norge er vi naturlig nok opptatt av eksportindustrien. I sin årstale nylig gjorde sentralbanksjefen rett i å advare om for svak vekst i det konkurranseutsatte næringslivet. Han viste at handelsunderskuddet uten olje og gass øker, til tross for de siste årenes lave kronekurs og moderate lønnsvekst. Som andel av fastlands-BNP utgjør underskuddet nå mer enn 12 %.
Ingen andre OECD-land har mistet større markedsandeler av globalt eksportvolum de siste 20 årene. Den trenden må snus. Og snart møter eksportlandet Norge en ny utfordring. Olje og gass har stått for om lag halvparten av norsk eksport. Fra midten av 2020-tallet faller oljeproduksjonen markant. Annen eksport må fylle gapet. For å opprettholde totalhandelsbalansen må eksport utenom olje og gass øke med nærmere 800 milliarder kroner årlig innen 2040. Det innebærer en dobling fra dagens nivå—og en betydelig raskere eksportvekst enn det vi har oppnådd de siste 20 årene.
I skrivende stund (10. mars) kan det synes som om koronakrisen og det dramatiske oljeprisfallet vil gjøre Norges eksportutfordring enda større.
Mange bransjer må bidra til å fylle eksportgapet, men norske offshore og maritime leverandører er uten tvil spesielt godt posisjonert innen flytende havvind, som er en veldig god match for norsk teknologi og kompetanse. Hywind Tampen-prosjektet tildelte halvparten av kontraktene til norske bedrifter. En analyse som vi i Eksportkreditt har gjort viser at havvind, bunnfast og flytende kombinert, kan vokse til å bli blant Norges fem største eksportnæringer utpå 2030-tallet. Beregningene legger til grunn norske markedsandeler på 5 prosent innen bunnfast og 15 prosent innen flytende.
Sektoravtale for havvind
Derfor er Rystad-analysene som ble presentert viktige for alle interessenter. Den gir ikke alle svarene, men den gir ny kunnskap mot mulige veivalg. Jeg har tidligere argumentert for at myndighetene og industrien må gå sammen om en sektoravtale for havvind, med inspirasjon fra Storbritannia. Den bør komme raskt. Å gjøre ingenting innebærer også en risiko.
