– Når skumringen kommer etter en lang dag i smia, og eimen fra linoljen som svartbrenner det ferdige smiemnet, sitter i nesen, da er gleden og tilfredsstillelsen over arbeidet så stor, at selv den største opplevelse på Internett ikke gleder meg mer, skriver Håvard Bergland i forordet til sin nye bok Kunsten å smi.
Slik stiller Hamar-smeden Bergland det moderne menneskets dilemma i relieff: Hvordan vrake de gamle håndverk og husflidsysler, tusenårige tradisjoner, uten å ta skade på sin sjel?
Skjellsettende
Bergland lurer på om det kan være marked for en bok om hele smifaget i en verden hvor smiing som yrke er nesten utradert. Men siden han skrev boka Knivsmeden i 1990, har han fått utallige henvendelser om mer utdyping og komplettering. Nå han har villet gjøre et forsøk på en helhetlig framstilling, skriver han.
Og resultatet av forsøket er strålende. Det er blitt et skjellsettende verk om verdens eldste, fortsatt levende håndverk. Når du ikke smir selv, er dette det nærmeste du kommer opplevelsen av det.
Men boken er ikke bare boken om verdens eldste håndverk, den er også verdens første bok sitt slag, som omfatter hele smifaget, rikt illustrert, med gode firefarvebilder og Berglands egne, mesterlige detaljtegninger, små kunstverk i seg selv. Dette er en bok (390 store boksider, utgitt av Gyldendal) som det er en glede å bla og smålese i, enten man er smed, IT-sjef, datajournalist, ingeniør, advokat, snekker, lensmann eller prest.
De finnes fortsatt
Noen lurer sikkert på om det fortsatt fins smeder, få har sett en nå til dags. Joda, men i lille Norge bare en håndfull.
Likevel har Bergland solgt tusenvis av Knivsmeden siden den kom i 1990. Noen hundre bøker gikk til de som smir knivblad, enten fordi de har det som yrke (15-20) eller hobby (150-200). Men de fleste eksemplarene står i bokhylla, som mitt, en bok man tar fram for hyggelesning i stille vinterkvelder.
Hva er det så som fascinerer så voldsomt ved smiingen? Kanskje kommer det av at plastisk formbart jern har noe mytisk over seg. Sluttproduktene har vært på netthinnen hos mennesket nesten like lenge som ilden, i form av beslag, hengsler, lås, nøkler, ildstedkroker, peisoppheng, oljelamper, spyd, kniver og økser.
Profet ute
Med en jerngjenstand i hånden sitter man med et stykke grunnfjell, som i regn ruster og tar tilbake rødfarven i grunnfjellet som fødte den.
Markedspotensialet for Kunsten å smi er sannsynligvis enda større enn for Knivsmeden. Forlagsredaktør Vegard Rian (på 80-tallet medredaktør i TU) forteller at den allerede er under oversetting til tysk og også skal utgis i Tyskland. Den vil også nå dypt inn i de tsjekkiske skogene, hvor tysk er utbredt. Tyskland og Tsjekkia er Europas kjerneområder rent smifaglig. Her finner man flest smeder, også i dag. De lager alt fra rene smikunstverk til vakre jaktkniver.
Interessant er det derfor at Håvard Bergland er blitt noe av en profet på Kontinentet, etter å ha introdusert norske smi- og knivtradisjoner i Tyskland, Tsjekkia, Sveits og andre steder.
Det er spesielt den norske tollekniven som har fascinert utlendingene. Når det gjelder å smi gode knivblad i det mindre format, og supplere med gode skaft og slirer, er norsk tradisjon og norske metoder best i verden.
For sikkerhets skyld lar jeg boka ligge åpen på bordet, etter hvert som lesingen skrider fram. Man vet aldri hvem som titter en over skuldra eller smugleser ens bøker!
Magne Lein
sivilingeniør
