Pasientene vil ha noe annet. Legene vil ha noe annet. Helsemyndighetene og politikerne sier at endringer er nødvendig. Likevel er mye ved det gamle i norsk helsevesen. Systemet hindrer seg selv i å se mulighetene. Når helse er et så viktig anliggende for samfunnet, blir det også kostbart. 10,2 prosent av verdens økonomi er relatert til helse, ifølge en undersøkelse IBM har gjort. Ingen annen del av samfunnsøkonomien er i nærheten av å være så stor. Og den vokser. Hvordan møter vi utfordringen? Hovedsakelig med enda mer penger. Alle ser at svaret dessverre ikke bare kan ligge i økonomien. Myndighetene speider etter alternativer som er mer kostnadseffektive. Et av dem er samspill.
I april kom «Samspill 2.0» fra Helse- og omsorgsdepartementet. Dokumentet er den fjerde nasjonale strategien for elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren i Norge. Hva er definisjonen på et godt samspill? Jeg forsøker meg med denne tolkningen: Hvordan man bedre kan kommunisere, informere, diagnostisere, behandle, vise omsorg og jobbe sammen for å hjelpe pasienten til et bedre liv.
Det er helsevesenet som har alle ressursene. Pasientene bruker løsningene de får og stoler på at disse er de beste som kan skaffes. Det demokratiske underskuddet i beslutninger om hva som er «best» er likevel påtakelig. Uten at borgerne selv tar større ansvar for egen helse, både før, under og etter behandling, vil vi snart se at oppgaven for de profesjonelle helseleverandørene blir for stor. Det er jo ikke slik at de ikke ønsker å hjelpe. Men de definerer hjelpen ut fra sine egne kunnskaper, forståelse og valg. Dette står i sterk kontrast til det som foregår i mange andre verdikjeder i samfunnet, hvor det er markert vilje til å lytte til brukeren. Resultatet er at helsekronene nesten utelukkende bevilges til verktøy, utstyr og samhandling mellom de profesjonelle arbeids- og verdikjedene. Det blir en selvforsterkende prosess.
En verden uten nettbanker, Google og Facebook fortoner seg som utenkelig. Et komplisert skjema som selvangivelsen er på få år blitt så enkel å forholde seg til at 1,5 millioner nordmenn leverte den elektronisk i 2007. I helsevesenet greier mange ennå ikke å tenke i slike baner. Men det er ikke fordi forholdene er så annerledes på denne sektoren.
Noen stikkord hentet fra fagfolk innenfor helse: 80 prosent av behandlingsforløpet for en pasient består av informasjon, kommunikasjon og dialog. To tredeler av oss bruker internettet som kilde til informasjon og dialog når vi blir syke. Det er helt avgjørende for behandlingen at pasienten i forkant av en konsultasjon er velinformert og følger anvisningene fra legen sin. Vi bruker alle mer og mer tid på å kommunisere og informere om helse – på egen hånd, på nettet.
Amerikanerne har et begrep: «Empowering the patient». For en norsk borger kan de nye mulighetene kalles noe annet: den digitale allemannsretten. Fellesnevneren er digitale allmenninger som bringer leverandør og bruker sammen, på like fot. Vi kjenner dem allerede: banken, flyselskapet, kommunen, nettavisa og skattekontoret er alle blitt digitale møteplasser, uten skranker. Suksessen i disse allmenningene skyldes at de bygger på at vi mennesker er ekstremt motiverte for å bearbeide kunnskap – særlig når vi føler at vi har kontroll med bearbeidingen.
De fleste har et nærere forhold til egen helse enn til skatten sin. Vi vil vite. I 2008 skal jeg ikke måtte vente på legevisitten når jeg ligger på sykehuset. I prinsippet kan jeg holdes løpende oppdatert. Et hinder i helsesektoren har vært tanken på at it-løsninger er «fa’li» i en verden med høye krav til personvern, og med kompliserte arbeidskjeder. Det farligste er etter min mening at man overser den unike politiske viljen til å satse på norsk helsevesen. Vi er allerede på førsteplass i verden i anvendt bruk av penger per pasient. Kan ikke noen av disse midlene gå til nye arenaer, der pasientens behov blir satt i sentrum?
I dag tar den ene parten i samspillet 100 prosent av ressursene, til drift av de sterke profesjonelle verdikjedene. Pasienten må få verktøy, kunnskap og mulighet til å samhandle. Det vil gi stor gevinst, målbar i alle helsebudsjetter. Samspill 2.0 har visjoner som lover godt. Dessverre mangler dokumentet prioriteringer på det praktiske planet. Departementets tenkere er ennå blinde for nettopp samspillets muligheter.
Jeg ser fram til at vi får lov til å bidra til egen helse og behandling ved hjelp av nye, inkluderende verktøy. Den dagen kommer. Løsningene finnes, men ennå er altfor få tilgjengelige i helsesektoren. Manglene skyldes ikke bakstreverske pasienter. Problemet er at myndighetene ennå ikke har sett at Helse-Norge trenger en digital allemannsrett.
