Energiloven fra 1990 dannet grunnlaget for betydelige endringer i norsk kraftbransje. Tidligere tiders kraftsosialistiske regimer, med utbygging og drift etter samfunnets behov, ble erstattet med det frie markedets mekanismer. Nettdriften var unntaket, hvor enkeltselskapenes naturlige monopol skulle kontrolleres gjennom kostnads- og inntektsrammer gitt av myndighetene.
13 år etter ikrafttredelsen mener mange forbrukere at omleggingen har gitt høyere priser. Om dette er riktig, får vi aldri vite. En del fakta er likevel uomtvistelige.
Strømprisen falt jevnt gjennom 90-tallet. Høye priser i enkelte tørrår - som 1996 - ble kompensert av lave priser i lange perioder. De siste årenes prisøkning skjer i samme periode som sluttbrukerne reelt har begynt å shoppe strøm. Det er altså ikke manglende konkurranse, men den underliggende kraftmangelen og prisene i engrosmarkedet, som presser sluttbrukerprisene i været. Om sluttbrukeren mener noe annet, kan hun binde strømprisen i spotmarkedet.
Vinneren er produksjonsleddet. Med lave vanntilsig, økende forbruk, og marginal tilførsel av ny kraft, svekkes kraftbalansen. Stengslene for ny kraft, enten pga. politisk motstand eller høye kostnader på ny energi, forsterker utviklingen. Eksisterende produksjonsanlegg blir en seddelpresse. Jeg er glad jeg som borger i min hjemkommune, fylkeskommune og staten Norge er medeier i anleggene.
Hva så med nettdriften? Teknisk Ukeblads gjennomgang viser at nettariffene i 2003 reelt er på samme nivå som i 1993. Når blant annet reduksjon av antall selskaper og ansatte skal ha medført betydelig kostnadsreduksjoner, må opprettholdelsen av prisene være brukt til å øke kapitalavkastningen. Dette med støtte fra Norges Vassdrags- og Energidirektorat, som har som oppgave å fastsette selskapenes inntektsrammer.
Ville sluttbrukerinteressene vært bedre ivaretatt i det gamle regimet? Det er heller tvilsomt. En annen konklusjon er likevel klarere; Det var ingen dårlige beslutninger når en for 50-100 år siden bestemte seg for å bygge kraftstasjoner og overføringsnett.
Vil vi i dag greie å gjøre nye energiinvesteringer, som våre barn om 50 til 100 år kan se på som suksesshistorier? Jeg er i tvil. Energiselskapenes forretningslogikk krever at prosjektene "regnes hjem" før de iverksettes. Når mye av regnestykket avgjøres av fremtidige beslutninger i et uoversiktlig energipolitisk landskap, blir forretningsrisikoen for stor, med den konsekvens at gode langsiktige prosjekter legges vekk til fordel for fokus på neste kvartals resultat.
Det er her mekanismene svikter. Ikke fordi markedsstyrt utvikling er feil, men fordi en ikke har tatt inn over seg at markedets funksjon avhenger av forutsigbarhet i premissene. Når de langsiktige premissene er uklare, vil selskapene fokusere de kortsiktige gevinster. Noe annet ville være dårlig og uansvarlig forretningsdrift.
Tommy Rudihagen
Ansvarlig redaktør
