Hadde det ikke vært fint om vi kunne rette inn yagi-antennen, parabolen eller plugge inn kabelen og surfe rundt på alle de kanalene som var tilgjengelig uten å betale en krone? Utvilsomt, men det ville ikke tatt lang tid før de som lager innholdet ville få store økonomiske problemer.
I tillegg ville forretningsgrunnlaget til de som lever av å distribuere programmer smuldre bort. En hel næringskjede er avhengig av at vi betaler. Det er bare lisens- og reklamefinansierte programmer som er «gratis», men de fleste av disse inngår også i såkalte grunnpakker vi må betale for.
De fleste TV-kanalene trenger noen slanter fra seerne og film- og sportskanaler er dyrest. De skal betale mest i opphavsretter.
Kryptering
Det nyeste er selvfølgelig bakkenettet hvor 50 000 til nå er kunde hos Riks-TV. Det betyr at de har fått et smartkort som kan åpne de krypterte kanalene. Det betyr også at Riks-TV kan adressere kortet og skru av dekodingen hvis kundene ikke skulle betale.
Det er to viktige årsaker til at innholdet krypteres. Det ene er selvfølgelig at brukerne skal betale for innholdet. Den andre er å begrense distribusjonen til gitte geografiske områder.
Satellittsignalene følger ikke nasjonale grenser, men distribusjonsselskaper må sørge for at bare de områdene de har senderettigheter til kan dekode signalene.
Norsk teknologi
Ikke mange vet at norske Conax er verdens tredje største leverandør av krypteringssystemer for TV. Slike systemer kalles for Conditional Access, betinget tilgang, eller CA-systemer. Selskapets historie går helt tilbake til 1986 da den spede starten var et forskningsprosjekt i Telenor.
Prosjektet var viktig for Telenors satsing på satellittransmisjon av fjernsyn. Telenor var allerede aktivt involvert i satellittkommunikasjon til skip og ville skaffe direkte-TV til oljeplattformene og til Svalbard.
På den tiden hadde teknologiutviklingen også gjort det mulig å sende rett til den enkelte husstand. Hvis de ikke kunne beskytte innholdet, ville selve forretningsmodellen falle sammen.
I dag har Conax vokst til den tredje største aktøren på verdensmarkedet og har 150 ansatte. Selskapet er den største aktøren i flere markeder bl.a. i Norden og i India.
Kryptering i to trinn
TV-innhold som sendes over de ulike DVB-systemene, enten det er T for bakkenett, S for Satellitt eller C og Kabel, kan krypteres i den såkalte MUX-en; multiplekseren. Det er den boksen som setter sammen et visst antall kanaler til en pakke som sendes sammen.
.png){kind=logo}
Den lager også det som kalles den lille nøkkelen som er koden for å «låse opp» signalene. Denne typen kryptering er felles for alt digitalt fjernsyn som bruker DVB som plattform og alle DVB-mottakere kan dekryptere slike signaler når de mottar den lille nøkkelen som sendes sammen med TV-programmene.
Siden den lille nøkkelen, som fornyes omtrent hvert 15. sekund sendes sammen med TV-signalene, kan altså mottakeren bruke nøkkelen til å pakke ut TV-programmene. Den lille nøkkelen representerer altså en stor verdi og må derfor beskyttes. Det er her CA-systemet kommer inn.
Det tar imot den lille nøkkelen allerede før den sendes ut og krypterer den med det som vi kan beskrive som den store nøkkelen. Det som sendes ut er altså en dobbeltkryptert nøkkel som mottakeren ikke uten videre kan dekode.
Smartkort
For å dekode TV-signalet må mottakeren altså ha begge nøklene. Samtidig må den store nøkkelen, som sendes sammen med TV-signalet, være så godt beskyttet at den ikke kan hackes.
Det er her smartkortet kommer inn. Det inneholder den samme store nøkkelen som kan brukes til å pakke ut den lille nøkkelen. Og smartkortet er det så å si umulig å trenge inn i for å hente ut nøkkelen.
Hvis noe slikt skulle skje, er det mulig å endre den store nøkkelen både på sendersiden og i smartkortet uten at kundene merker det.
Fordelen med smartkortet er at det er mulig å øke sikkerheten hele tiden uten å bytte selve dekoderne.
Hver generasjon kort har mer sofistikerte sikkerhetsmekanismer som gjør det vanskeligere for dem som vil tappe ut TV-signalene uten å betale.
