Det blir vanskelig å få med de store organisasjonen. NHO mener industriveksten og utviklingen er OK i Norge. LO ser sikkert ingen gevinst i en vekst i småindustri, og spesielt hvis de ikke får bestemme lønnspolitikken i bedriftene. Videre har LO vært særs aktive i dansen rundt profittørenes gullkalv. Ingen i LO har sagt nei til en styremiddag eller hatt kritiske innvendinger når en storinvestor har ønsket å selge/legge ned en bedrift. Jfr. den samlede LO-rosen av de mange industrielle krumspring vi har opplevd de siste årene.
Hva vi må endre, er holdningen hos næringslivets ledere til høsting. De må lære at å høste uten å så, fører til lavere avkastning når uår kommer. Videre må de lære at børsen ikke er et sted for industriell høsting. Høsting i industriell sammenheng er det en får igjen etter utvikling av egen bedrift – ikke etter kjøp og salg av aksjer eller bedrifter. Det siste fører kun til en avskalling av vår industri og følgelig tap av arbeidsplasser. En bedrift kan kun én gang få penger fra børsen – den gangen bedriften selger aksjer i eget selskap. Skal en bedrift høste fra børsen, må den investere avkastningen av arbeiderens innsats – den avkastningen burde heller vært investert i bedriftens fremtid og utvikling.
I samfunnets interesse burde politikerne laget lover som gjør at en/et industrieier/aksjeselskap som vil si opp arbeidstakere for å øke profitten, måtte sikre de oppsagte arbeiderne full lønn inntil de kan skaffes nytt arbeid. Slik tilfellet er nå, blir disse utgiftene overlatt til staten i form av arbeidsledighetstrygd.
Når en/et industrieier/aksjeselskap kan overføre lønnsutgiftene til samfunnet, er det ikke rart en årlig kan øke avkastningen på investeringene. Da er det forståelig at aksjekursen øker, mens de som skaper verdiene, blir avspist med arbeidsledighet og utrygghet.
Mitt forslag (uthevet) kan av noen bli bedømt som verre enn kommunisme. Det er det ikke. Forslaget er det som vil hindre profittører fra å utarme vårt næringsliv til eget beste og til arbeidernes tap. Vi har i lengre tid opplevd at bedrifter har sagt opp arbeidere selv om bedriften har tjent penger. Hvorfor? Fordi færre arbeidere og samme produksjonsvolum har gitt større avkastning.
Nå etter at landet i over 40 år har mistet mange industriarbeidsplasser og -bedrifter på grunn av politiske knep og økonomiske finurligheter, er det på tide landet får ny vekst. Vi behøver ikke importere alle produktene landet i dag importerer. Hvis en legger kostnaden til arbeidsledighetstrygd til prisen på varer landet importerer, vil selv en nyutdannet blåruss se at den importerte varen blir dyrere enn om de hadde vært produsert i Norge.
Vi må fortelle politikerne at det ikke er arbeidskostnadene som utgjør eventuell forskjell i pris mellom varer produsert i Norge og i et annet industriland. Forskjellen er de høye avgiftene staten legger på bedriftene for å kunne betale kostnadene når bedrifter nedlegges som følge av profittjegernes/aksjeselskapenes lyst på større avkastning.
Vår befolkning var fra gammelt av vant med å dele med hverandre. Hadde vi ikke vært det, ville vi aldri overlevd landet Herren ga oss. De første nordmenn delte byttet etter fangst og fiske mellom seg, det samme gjorde de med det jorden ga. I tillegg hadde bonden et stabbur hvor overskuddet ble lagret. Dette overskudd høstet han og arbeiderne av i dårlige år. Hvis vi hadde tatt med oss denne sosiale tankegangen inn i dagens næringsliv, hadde det vært nok til oss alle. Dessverre er ikke historie av de fag blåruss og politikere er flinkest i. Vi, den øvrige befolkningen, må gjøre opprør mot ukulturen og få den norske folkesjela inn i næringslivet igjen. Det betyr at arvesølv selger en ikke.
Randulf Johan Hansen
sivilingeniør
