For den styres av pr-kåte miljøvernere, udugelige politikere – og en tabloid presse, hevdes det.
Over vinglassene og middagene på oljehovedstadens utallige serveringssteder, legges skylden på de samme. Altså miljøvernerne, politikerne og pressen.
Mer konstruktiv er nok Shell-direktør Roxanne Decyk, som også peker på sine egne når ansvaret skal fordeles. Det er oljeselskapene selv som velger å ikke involverer seg i samfunnsdebatten, er hennes hovedbudskap. Hun hevder oppstrømsnæringen har glemt sine kunder.
Noe av årsaken kan være at næringen har nok med seg selv. Med over 38 000 daglige besøkende under ONS, og nærmest en uendelighet både av penger, forretningsmuligheter og tekniske utfordringer, er det nok å fylle tiden med om en ikke også skal bry seg om hva som skjer andre steder. Eller hva som former tankene til dem som fyller lønningsposen fra annet enn å fôre verden med energi.
Men bransjen kan ikke ta ansvaret alene.
At kun et fåtall politikere i posisjon og opposisjon gidder å bruke ONS til læring og debatt, er ikke bare kritikkverdig.
Det er bekymringsverdig.
Skråsikre politikere, som vekselvis utbasunerer at vindkraft, bio og annet skal redde verden - men aldri blir enige om rammebetingelsene for at dette skal skje - burde spandere litt tid også på dem som tross alt skal stå for framtidens løsninger.
