WTC-tragedien
I sitt svar i Teknisk Ukeblad nr. 39/01 til mitt innlegg i TU nr. 36/01 om høyhus som brannfeller, tror jeg Sven Pran misforstår meg noe. Jeg kritiserer ikke brannfolk for å storme inn i brennende bygninger hvor det oppholder seg folk. Som spesialister på redningsarbeid og brannslokning tror jeg brannfolk utmerket godt vet hva de holder på med. Mitt poeng er at visse måter å bygge hus på skaper unødig farlige situasjoner, både for dem som har sitt daglige arbeid på stedet og for dem som ved katastofer må gjøre redningsarbeid.
Sammenligningen mellom World Trade Center og Pentagon viser også det svært slående. Pentagon med sine 29.000 i daglig arbeid skulle med forholdmessig samme tap av menneskeliv som WTC hatt ca. 3500 døde, og ikke de vel 186, som ble det aktuelle tapstallet. Om karakteristikken er riktig, vet jeg ikke, men jeg har sett Pentagon omtalt som et forholdsvis tilfeldig byggverk satt opp i all hast under 2. verdenskrig, og uten spesielt høy brannteknisk standard.
Jeg argumenterer heller ikke for å kreve uforholdsmessig overdreven sikring av bygninger, men stiller spørsmål om hvorfor evakueringsmulighetene er såpass begrenset for høyhus. Det er heller kanskje ikke uten grunn at den rådende doktrine blant brannkorps som er spesialister på høyhus prioriterer å slokke brannen framfor å evakuere dem som oppholder seg på stedet. Brannfolkene har ikke bestemt utformingen av stedene det brenner. De må bare velge en metode som redder flest mulig menneskeliv og begrense skadene. Etter hva jeg skjønner, er det årsaken til at rask utrykning og brannbekjempelse er standardmetoden for FDNY, New Yorks brannvesen.
For øvrig beklager jeg at tapstallet jeg brukte ikke var korrekt. På 1990-tallet omkom 26 brannmenn, og ikke 100 som jeg hadde fått oppgitt. Det var på 1950- og 1960-tallet de hadde over 100 omkomne, mens de på 1970-tallet, som også ble betraktet som ille, hadde kommet ned til 66 omkomne. Selv om det i forhold til befolkningen er dobbelt så mange brannfolk i New York som i Norge, er tapstallene langt over det vi ser i Norge. En brannmann kunne fortelle at selv om politiyrket i New York ansees som risikabelt, er det fire ganger så mange brannfolk som dør i tjeneste i forhold til politi. Dette var også tilfelle for tragedien med World Trade Center.
Siden New York er omgitt av flere flyplasser, sies det at mulig flykrasj også ble kalkulert inn i risikoen for WTC-tårnene. Det kan være at sammenstøtet med et relativt beskjedent to-motors B-25 bombefly, på 12 tonn, mot Empire State Building i juli 1945 bidro til underestimering av konsekvensene, siden det ikke ble noen brann av betydning og tap av menneskeliv ikke var mer enn ca. 12-14 omkomne.
Grunnen til at slokningsarbeidet i WTC fortsatte "på overtid", kan ha vært troen på at den høye branntekniske standarden gjorde det trygt å fortsette, uten fare for at strukturen skulle bryte sammen. Hvis det er tilfelle, er det nok en gang grunn til å stille spørsmål om hvorfor vi ingeniører skaper overdreven tro på tekniske løsninger.
Når vi skal lage en teknisk løsning, er det ut fra gitte omstendigheter, som danner rammer for den løsningen som velges.Men det må også stilles spørsmålene: Hva skjer når omgivelsene er ute av kontroll? Hvilke risikoer er vi villig til å leve med?
En bil uten bremser og styring vil sannsynligvis forårsake en utforkjøring eller kollisjon med mulig tap av ett eller flere menneskeliv. Et fly med brann i en motor, eller tap av en eller flere vesentlige komponenter for flyving, vil nesten helt sikkert styrte, og forårsake at alle om bord, og muligens noen på bakken vil omkomme.
Stiller arkitekter og bygningsingeniører noen gang spørsmålet om hva som skjer ved en ukontrollerbar brann i lavere etasjer i et bygg hvor det oppholder seg hundrevis eller tusenvis av mennesker? Skal eneste alternativ være for de høyere oppe i etasjene å vente til brannen er
slokket?
Titanic var laget som datidens største superskip, som ikke skulle kunne synke. World Trade Center ble bygd som sin tids største bygg, og hvor en brann ikke skulle kunne få fatale følger....
Ola Sandbu, Asker
--
