Høyre er villige til å bruke tøffe virkemidler for å få med seg alle land i neste Kyotoavtale, som skal inngås i København i desember.
– Ingen må kunne stå utenfor, sa energipolitisk talsmann Peter S. Gitmark (H) på et klimamøte hos Norges Naturvernforbund denne uken.
Gitmark åpnet for å bruke handelshindringer mot land som velger å stå utenfor en ny klimaavtale.
Kan boikotte USA
Et av landene som hittil har nektet å være en del av Kyotoprotokollen, er USA. På spørsmål fra naturvernforbundets Lars Haltbrekken om dette betyr at Høyre åpner for en boikott av USA, svarer Gitmark slik:
– Jeg er ikke avvisende til å bruke press gjennom handel. Men det er i absolutt ytterste konsekvens, og jeg håper det ikke blir nødvendig.
– Blir ikke nødvendig
Gitmark tror ikke verden trenger å boikotte USA etter de signalene som har kommet fra president Barack Obama.
– Jeg vurderer dette som urealistisk. Jeg tror man vil få tilslutning fra USA i København. Og det er ekstremt viktig, sier Gitmark til Teknisk Ukeblad.
– Men hvis USA ikke skriver under?
– Så må man se videre på hva man da kan få til av andre pressmidler. Jeg utelukker ikke noen form for press. Det er vårt felles klima vi snakker om, og vi må alle gjøre vårt, sier Gitmark.
– Bra av Høyre
– Jeg synes det er veldig bra at Gitmark åpner for dette, sier Lars Haltbrekken, leder i Norges Naturvernforbund, til Teknisk Ukeblad.
Milde ord og formaninger har ikke vært nok til å få med store nasjoner som USA og Russland, understreker Haltbrekken.
– Det må sterkere virkemidler til. Man kan jo håpe at dette endrer seg med Obama, men så langt er det ikke mye som tyder på at USA vil gjøre store nok kutt til å stabilisere utslippene på 1990-nivå. Da bør man se på muligheter for å bruke handelsrestriksjoner, for det er et språk de forstår, sier Haltbrekken.
Ingen USA-import
Naturvernforbundet mener det finnes flere mulige handelshindringer mot USA og andre som nekter å skrive under en ny klimaavtale.
- Man kan la være å importere visse typer varer fra USA fordi regimet ikke er under klimakontroll
- Man kan se på bruken av oljefondet, og ikke investere i skitne amerikanske selskaper, bare i fornybar energi
- Den mest radikale muligheten er å slutte å eksportere gass til USA, noe det neppe blir stor oppslutning om
– Dette er virkemidler man også kan vurdere å bruke mot Japan, som har tenkt å kutte svært lite i sine utslipp fram mot 2020, sier Haltbrekken.
Frykter nytt Kyoto
Hvordan man skal få med seg verdens mektigste land på en forpliktende klimaavtale er bare ett av mange spørsmål som gjenstår i arbeidet med København-avtalen, som skal være i boks 19. desember i år.
– Faren er at vi får en gjentagelse av Kyoto, sier Haltbrekken. – Man gikk rundt til hvert land og spurte hva de var villige til. Norge var for eksempel ikke villige til noe som helst, og forpliktet seg bare til å ikke øke CO2-utslippene med mer enn en prosent fra 1990-nivå.
Bare 36 land forpliktet seg til kutt etter Kyoto-avtalen. Til sammen utgjorde forpliktelsene fra Kyoto et kutt i CO2-utslippene på bare 5,2 prosent for de rike landene, fortalte Haltbrekken på Naturvernforbundets seminar ”I rute til København” tirsdag.
Det må mye mer til i København, mellom 25 og 40 prosent kutt i rike land, sier Haltbrekken.
Ingen vil betale
– Norge har det mest ambisiøse målet på 30 prosent kutt i CO2-utslippene i 2020. EU har også 30 prosent, gitt at det blir en ambisiøs avtale i København, sier seniorrådgiver Karine Hertzberg i den norske forhandlingsdelegasjonen.
Den ny klimaavtale skal forplikte både industrialiserte land og utviklingsland til CO2-kutt. Ett av de viktigste spørsmålene er hvem som skal betale for dette.
– Det handler om å skaffe penger, bruke dem der det er behov og på en måte som gir troverdighet, sier Hertzberg.
Hvordan fordele pengene
Det diskuteres om pengene skal gå som vanlig bistand gjennom eksisterende institusjoner som Verdensbanken eller om det skal dannes nye fond for dette formålet.
Norge har kommet med et forslag om at to prosent av de globale CO2-kvotene skal auksjoneres bort, noe som gir inntekter på 25-30 mrd. kroner som kan fordeles til tiltak som skogvern, klimatilpasning og kapasitetsbygging i u-landene.
Mexico har foreslått et ”grønt fond”, hvor alle verdens land betaler inn penger som så fordeles på gode klimatiltak.
Fly- og skipsavgifter
Det er også flere andre forslag på bordet om finansiering. Ett sier at rike land skal sette av en halv til en prosent av BNP til tiltak i u-land. Det diskuteres også avgifter på flytrafikk og skipsfart.
Det er også mulig å se for seg flere av disse løsningene samtidig.
– De rike landene har lagt lite på bordet når det gjelder finansiering, sa Bård Lahn i Norges Naturvernforbund da han presenterte organisasjonens beregninger rundt hva som må til for å få en god København-avtale.
En eller to grader
– Det å nå målet om to graders temperaturøkning forutsetter ifølge klimapanelet at utslippene begynner å gå ned et sted mellom 2000 og 2015, sier Bård Lahn i Norges Naturvernforbund.
– IPCC (FNs klimapanel) mener at 378 ppm (deler per million) CO2 i atmosfæren gir en 80 prosents sikkerhet for å holde seg under to graders oppvarming. Derfor er målet om 450 ppm trolig for mye, og vi må ned mot null utslipp ganske raskt, sier Lahn.
Norge med strenge krav
Norges posisjon i arbeidet med klimaavtalen er at de globale utslippene må reduseres med 50-85 prosent fra 2000-2050, mest sannsynlig 85 prosent.
For å nå togradersmålet må industrilandene redusere klimagass-utslippene med 25-40 prosent fra 1990-2020, mens u-landene må redusere med 15-30 prosent, ifølge klimapanelet.
– Må øke ambisjonene
Bare noen få land har forpliktet seg til utslippskutt før forhandlingene. Norge, Liechtenstein, EU, Sveits, Island, Japan og USA har satt seg konkrete mål om kutt, men disse kuttene er altfor små ifølge naturvernforbundets beregninger.
– Ifølge våre beregninger vil vi havne mellom 6 og 18 prosent under 1990-nivå når de forventede løftene om reduksjoner er på plass fra alle de rike landene. Hovedutfordringen i København blir å øke disse ambisjonene, sier Bård Lahn.
2020 eller 2050
Et tredje spørsmål er om man skal sette seg mål om CO2-kutt innen 2020, eller om man skal strekke seg etter mål fram mot 2050 i stedet. Norges posisjon er at det bør settes mål for 2020, mens USA er blant dem som ønsker å plassere målsnoren i 2050.
Et fjerde spørsmål er om København-protokollen skal være en politisk erklæring, eller om den skal være juridisk bindende for landene som skriver under.
– Man er ikke enige om den overordnede visjonen, sier Karine Hertzberg i det norske forhandlingsutvalget.
U-land vegrer seg
Et femte spørsmål er om det er mulig å få med seg u-landene på store CO2-kutt.
Mens de rike landene (såkalt Anneks 1-land) må kutte ca. 12 milliarder tonn CO2, må u-landene (non-Anneks 1-landene) kutte ca. 9 milliarder tonn CO2, ifølge naturvernforbundet.
Mange u-land mener det er uholdbart at de skal være med å ta regningen for utslipp som de rike landene historisk sett står bak.
– Tillit er et hinder
– Reduksjoner i u-land er mye vanskeligere. I-landene aksepterer å måtte kutte, sier Hertzberg.
Det diskuteres i hvilken grad man skal regne med historiske utslipp. Mange industrialiserte land er motstandere av at tidligere utslipp skal være negativt for dem.
– Et av mange hindre for å få u-landene med er tillit. Det har vært mange løfter fra de rike landene, sier statssekretær Henriette Westhrin i Finansdepartementet.
– I-landene må betale
– Det store spørsmålet framover går på byrdefordeling, sier Marianne Marthinsen, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. – Ethvert menneske skal ha samme rett til å slippe ut CO2. Men det er heller ikke rett, siden vi historisk har sluppet ut mer. I det store og hele må i-landene betale for dette.
Et sjette spørsmål er hvordan man skal få til overføring av eksisterende miljøteknologi til u-landene. Mye teknologi er utviklet av private bedrifter som ikke ønsker å gi dette bort gratis.
– Viktig å kutte hjemme
I Norge har diskusjonen gått høyt om hvor mye vi skal kutte hjemme i forhold til ute. I klimaforliket på Stortinget ble det bestemt at 1/3 av Norges kutt skal skje gjennom kvotekjøp i utlandet, resten skal kuttes innenfor landets grenser.
– Utslippsreduksjoner i Norge er viktig på grunn av symboleffekten. Vi har også mulighet til å være i forkant på teknologi. Der er vi i liten grad i dag. Det er for lite penger i fornybar energi i Norge, sier Peter S. Gitmark (H).
– Vi tror ikke at du klarer å kutte ved å be folk gå ned i levestandard. Det betyr at behovet for transport og energibruk fortsatt vil øke, sier energi- og klimapolitisk talsmann Ketil Solvik-Olsen (Frp).
Han forteller at Frp ser fram til København-avtalen fordi den kan gi mer langsiktige premisser for industri og forskning. I dag er regelverket rundt CO2-utslipp preget av usikkerhet og stadige endringer.
– Burde vært samkjørt
Det er flere ting som skjer på en gang i disse forhandlingene. Både klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen skal reforhandles samtidig. USA er med i klimakonvensjonen, men ikke i Kyotoprotokollen.
– Det ville ha vært mye bedre om dette ble samkjørt i en prosess. Disse forhandlingene henger nøye sammen, sier seniorrådgiver Karine Hertzberg i den norske forhandlingsdelegasjonen.
De reelle diskusjonene begynner i august og varer til 19. desember. Det er i skrivende stund 166 dager igjen til avtalen i København skal være på plass.
