ARBEIDSLIV: I Teknisk Ukeblad nr. 2908 slipper BI-amanuensis Hans Mathias Thjømøe til med en spissformulert mening som går ut på at han ikke syns det er riktig at folk med topputdanning skal skure sine egne gulv – ja, fullstendig meningsløst om vedkommende har doktorgrad, om vi skal tro journalistens gjengivelse. Han har sikkert rett i at tendensen til profesjonalisering av hverdagslivet vil fortsette, og en skomaker bør bli ved sin lest. Og elektrikerarbeid, rørlegging og våtromsarbeid bør utføres av folk med dertil egnet utdanning og godkjenning. Men allikevel reagerer jeg med kraftig irritasjon over den sikkert tilsiktete provoserende overskriften og ingressen.
Jeg har ingen doktorgrad, og kanskje det er noe av grunnen til min reaksjon. Men jeg slet meg til en NTH-eksamen for bortimot et par mannsaldre siden, riktignok bare i det trivielle byggfaget. Og jeg har vasket gulv og tøy, strøket skjorter, laget mat, smurt matpakker, skiftet bleier, malt husvegger, og til og med bygd et par eneboliger med egne hender. Og jeg har prøvd å lære mine barn at alle (både gutter og jenter) bør være i stand til å greie seg selv, nemlig å forsørge seg selv, stelle sitt eget hus og sine egne klær og sin egen mat.
For hva skal du bruke den frigjorte tida til, Thjømøe? Bile eller sykle til Sats for å svette der i dyre dommer? Du trenger da ikke doktorgrad for det? Og vi har da profesjonelle skiløpere og tennisspillere, så det trenger ikke du drive med. Arbeidsmiljøloven eller andre fornuftige restriksjoner bør jo hindre deg i å utøve din spesialiserte profesjon særlig mye mer enn 50-60 timer i uka.
Thjømøes utsagn får meg til å tenke på gammeldags kolonialisme og overklassementalitet. Vi har folk til denslags. Gjerne noen med mørkere hud eller lavere utdanning. Eller et mindreverdig kjønn. Slik jeg har opplevd det i Saudi-Arabia, hvor jeg gjorde meg fortjent til oppnavnet «He who changes diapers». Et samfunn hvor landets egne innbyggere, iallfall de mannlige, ikke kan nedlate seg til kroppsarbeid. Høyt begavede guttebarn bør ikke ha plikter i huset. Vi er på full fart dit i Norge også. For «velstandsøkonomien», som Thjømøe kaller det, bæres oppe av en «fattigdomsøkonomi». Vi er avhengige av at noen må tjene mye mindre for å ha råd til å kjøpe oss unna store deler av hverdagslivets trivialiteter.
Hvor langt inn i privatsfæren er vi villige til å slippe tjenestefolket? Eller profesjonalisere hverdagslivet, slik det ble uttrykt.
«Kom og tørk», eller «push, James, push...»?
Ivar Korssjøen
Sivilingeniør
