«Hulken» har Norges største hydrauliske saks. Den tygger gamle oljeplattformer

VATS: Fjerning og gjenvinning av utrangerte olje- og gassinstallasjoner er en milliardindustri i vekst. Hittil har vi bare sett begynnelsen.

Blåskjell, tang og tare regner ned over kaianlegget til AF Offshore Decoms opphoggingsbase i Vats i Rogaland. I ei lita korg, 90 meter over bakken, hengende i en vaier fra ytterst på en kranbom, arbeider tre personer. En om gangen betjener de høytrykkspyleren som skal fjerne skjell, koraller og alskens sjøliv som har grodd fast på stålunderstellet til Murchison-plattformen, en av de største stålplattformene fra Nordsjøen.

I nær 35 år har konstruksjonen stått på havets bunn i britisk del av Nordsjøen og produsert olje og gass for enorme verdier. AF Offshore Decom får 700 millioner kroner for sin del av denne rivnings- og opphoggingsjobben.

Den vel 140 meter høye stålkonstruksjonen måtte sages i tre deler før den kunne plasseres på dekket til et av verdens største løftefartøy, Thialf, som tok konstruksjonene med seg over Nordsjøen til AF Offshore Decoms base på Raunes ved Vatsfjorden. Her ventet digre, hydrauliske sakser, skjærebrennere og sager som bryter ned det stolte byggverket fra oljeeventyrets ungdom til større og mindre biter av stålskrap.

Fire opphoggingsbaser

Flere store olje- og gassinstallasjoner har endt sitt liv her ved oljekirkegården i Vats. AF Offshore Decom har foreløpig inngått kontrakter som sikrer virksomhet og mer eller mindre jevn sysselsetting fram til og med 2021. 

Entreprenørselskapet AF har hogget opp flest plattformer og har investert mest (cirka 600 millioner kroner) i spesialisert anlegg til denne nye industrien som vokser fram i oljealderens solnedgang.

Men flere norske, nederlandske og britiske leverandørbedrifter til olje- og gassindustrien vil svært gjerne være med på den langvarige avslutningsfesten. På Stord har både Kværner og GMC Marine baser som har tillatelse til opphogging.

Her skal blant annet Kværner snart ta imot BP’s Miller-plattform fra britisk sektor. Ytterst i Sogn, i Fjaler kommune, ligger basen Lutelandet Offshore, en annen godkjent opphoggingsbase, som i samarbeid med Veolia har fått det spesielle oppdraget med å hogge opp den helt ubrukte Yme-plattformen.

Markedet er stort og mulighetene mange. Ifølge AF Offshore Decom skal nærmere 550 offshoreinstallasjoner fjernes og resirkuleres fra Nordsjøen de neste årene.

• Fra Vestlandet til Pyongyang: Norske selskap i europeisk slaveskandale

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Se hvordan ny teknologi sikrer en av Norges eldste jernbanebroer

Begroing til jordforbedring

Høyt der oppe i korga fortsetter det møysommelige arbeidet med å fjerne begroing på Murchison-understellet.

— Hvis det ikke løsner etter spyling med 300 bars trykk, må vi ta i bruk barkespade eller spett, ofte kombinert med rå makt, sier Geir Viken fra selskapet JWS-gruppen, som er innleid til å fjerne begroingen.

Viken har sammen med to kolleger ei økt nede på kaiplanet hvor de ser til at alt går trygt for seg for de som arbeider i høyden.

Det organiske materialet som har fulgt understellet fra et langt produktivt liv i Nordsjøen og som havner på kaia i Vats, lukter ikke godt. Ifølge AF Offshore Decoms prosjektdirektør Odd Magne Grøntvedt blir alt samlet opp og transportert til et lokalt avfallshåndteringsanlegg, som blander marin begroing med annet kompostmateriale til jordforbedringsmiddel.

• Yme etterlater seg en potensiell stinkbombe: Må fjerne mellom 200 og 400 tonn blåskjell og anemoner

Blir nytt armeringsstål

Kutting skjer hovedsakelig med skjærebrenner før delene løftes ned til bakken. Der blir delene kuttet i passende biter som transporteres til den stasjonære saksen for videre prosessering. På kaiplanet venter gravemaskiner i ulike størrelser, gravemaskiner som kan flytte stålkonstruksjoner og som er påmontert hydrauliske sakser. Disse kan klippe gjennom tjukke plater, rør og stag.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonse

Thomas og Michelle sparte 65.000 kroner med bilrabatt fra NITO

En plattform består ifølge selskapet av drøyt 90 prosent metaller, hovedsakelig av stål, men også av andre metaller som kobber og aluminium.

Inntil 98 prosent av installasjonene kildesorteres og gjenbrukes, ifølge prosjektdirektør Grøntvedt. Restavfall går til forbrenning og energigjenvinning, mens asbest går til Haugaland Interkommunale Miljøverks deponi.

Det aller meste av stålet blir brutt ned til større og mindre stålbiter som samles i svære binger på kaia og transporteres videre med skip til Celsa Armeringsstål i Mo i Rana, hvor det smeltes om og bearbeides slik at stål kan inngå som viktige bidrag til nye byggverk.

Mer robotisering

­– Vi ønsker å ta i bruk enda mer robotiserte løsninger for skjæring og jobber med teknologisk utvikling for å komme fram til bedre metoder.  Vi ser også på sterkere sakser og kald kutting med større kraft, sier Odd Magne Grøntvedt.

Han viser til at i tillegg til gravemaskinene ved anlegget, som varierer i størrelse fra to til 120 tonn, benyttes den store, stasjonære hydrauliske saksa med 2500 tonn kraft og som kan klippe gjennom 20 cm massivt tykt stål.

Den mest spektakulære maskinen ved basen er, «Hulken», selve kongen av gravemaskiner, en Hitachi EX 1200, som har ekstra motvekt, bommontert saks og ekstra hydraulikk for å forsyne denne. Monsteret som kan løfte 40 tonn har Norges største hydrauliske saks, som alene veier 25 tonn og kan klippe gjennom 40 millimeter tjukke stålplater.  Hele doningen med utstyr veier 150 tonn og har utført mer enn 11000 arbeidstimer.

• Profilintervju: Hege Kverneland har skapt en lekegrind for ingeniører

Røyk og støv

Men ikke alle stålkonstruksjoner lar seg klippe maskinelt. Forgreninger på rør og stag samt stålpartier som er laget av forsterkede legeringer, må kuttes med brennerutstyr. Dette skjer manuelt og med forvarming av malte overflater, noe som gir røykutvikling og skaper støv og perioder med utslipp til luft og avdrift til miljø og natur omkring basen. Dette er blitt påpekt og kritisert av både naboer og miljøorganisasjoner.

– Vi holder oss til de pålegg som vi har fått fra Miljødirektoratet, sier Grøntvedt. Siden 2009 har AF Offshore Decom engasjert Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og senere Fishguard til å gjennomføre miljøovervåking av basen og områdene rundt. 

– Overvåkningsprogrammet har satt en standard i bransjen med undersøkelser som omfatter mer enn 150 stoffer, og er langt mer omfattende enn Miljødirektoratets krav, sier Grøntvedt. Han legger til at utslippsgrensene aldri har vært overskredet.

Prosjektdirektøren legger samtidig til at bedriften ønsker å få til forbedring år for år og vil selvsagt rette seg etter nye krav som måtte komme.

– Vi har blant annet forsøkt med skjærebrenning inne i en hall for å få mest mulig kontroll med støvflukt. Arbeidet fortsetter med å redusere røykutvikling og begrense skjærebrenning mest mulig. Men dette er en relativt ny industri og tunge prosesser som det vil ta tid å utvikle, sier Grøntvedt.

• Yme-plattformen ble aldri tatt i bruk: Hevder dette bildet viser starten på hele milliardskandalen

Radioaktivitet

En annen krevende del av virksomheten er håndtering av scale. Dette er avleiringer i rør som har hatt gjennomstrømning av olje og gass. Scale er oftest et lavradioaktivt materiale (LAR) som også kan inneholde tungmetaller som bly, kvikksølv og kadmium.

Grøntvedt forklarer at rør med scale blir tatt inn i en egen hall og renset der. Ifølge Grøntvedt blir radioaktiviteten i rørene kontrollmålt på vei inn og ut av hallen. Avfallet fra rensing av rør blir samlet i tønner og transportert videre til offentlige mottak i Gulen i Sogn eller til Langøya i Holmestrandfjorden.

Før installasjoner tas inn til land blir det gjennomført kartlegging av installasjonenes tilstand. AF har utført avfallskartlegging på godt over 25 offshoreinstallasjoner.

AF Offshore Decoms base i Vats har ei 182 meter lang kailinje med dybde ned til 23 meter utenfor kaia og nesten 7 fotballbaner (nær 80 dekar) med areal på innsiden. Hele anleggsområdet er bygget med skråning innover fra kai som har en membran under toppdekket slik at det ikke skal skje avrenning ned til grunnen.

Overflatevannet skal samles opp og kanaliseres inn i et basseng i fjellet før det går gjennom et rensesystem. Her blir vannet behandlet med kjemikalier for utfelling av partikler og PH blir justert før vannet slippes ut i fjorden.

Miljøbot for utslipp

Systemet har imidlertid ikke fungert helt uten problemer. I april ble AF Offshore Decom ilagt ei bot på 750 000 kroner for ikke å ha oppfylt krav i tillatelsen med tanke på å hindre forurensing. Nabobedriften Raunes Fiskefarm leverte inn anmeldelse så tidlig som i september 2013 om dette forholdet. Det viste seg at et rør var koblet feil slik at overflatevann fra basen rant utenom renseanlegget og ut i fjorden.

– Det var en konstruksjonsfeil og var svært uheldig, sier Grøntvedt, som legger til at rutiner og vedlikeholdsprogram umiddelbart ble forbedret, samt at blindflens ble montert på røret.

Partering i fjorden

Ved kaia ligger flyteriggen Janice. Den tilhørte Maersk Oil and Gas UK og har vært brukt som produksjonsplattform i britisk sektor. Nå skal Janice hogges opp. Prosessanlegg og produksjonsutstyret og andre installasjoner på dekk er alt satt på land.

– Vi forsøker i hvert prosjekt å ta vare på utstyr som turbiner, motorer og generatorer og annet som kan gjenbrukes og selges, sier Odd Magne Grøntvedt

Hvordan skroget til Janice skal rives er ikke avgjort. Et alternativ er å senke en lekter ned under skroget og løfte det i høyde med kaia og deretter leie fjernstyrte traller (self-propelled modular trailer, SPMT), som kan trille skroget inn på land for demontering og rivning. En annen metode er å dele skroget i større biter mens det ennå ligger i fjorden og deretter løfte bitene på land for videre bearbeidelse.

AF Offshore Decom har som følge av en reguleringsplan for Vats- og Yrkjefjorden fått Vindafjord kommunes tillatelse til delvis å kunne rive utrangerte installasjoner mens de fortsatt befinner seg i fjorden.

Selskapet fikk tillatelsen etter protester fra naboer, fylkesmann, fiskere og fra andre brukere av fjorden, som alle fryktet forurensing. Men hittil har ikke AF Decom benyttet seg av denne tillatelsen.

– Vi vil på bakgrunn av hvilket utstyr som er tilgjengelig avgjøre hvilken metode som skal benyttes for oppdeling av Janice, sier prosjektdirektør Grøntvedt.

Opphogging i snart 20 år

Opphoggingsepoken ble innledet på Raunes ved Vatsfjorden allerede i 1998/99 med partering av lastebøyen fra Brent C-feltet. Dette skjedde i regi av Maritime GMC.  AF Decom etablerte seg på Raunes i 2004 og deres første rivnings- og opphoggingskontrakt omfattet overbygg og prosessanlegg fra Ekofisk-tanken. Dette prosjektet pågikk i fire år. I nesten alle prosjekter i Ekofisk- området har AF Offshore Decom samarbeidet tett med Heerema Marine Contractors.

I perioden 2009 til 2014 fjernet AF totalt 11 Ekofisk-installasjoner, som alle ble tatt inn til basen i Vats og kuttet opp.

Nå skal selskapet gå løs på fire plattformer til fra Ekofisk-området. Dette skal skje i årene fram til 2021. I Vats blir det dessuten planlagt for fjerning og riving av Huldra for Statoil i 2019 og senere Jotun B.

AF Offshore Decom har hittil stått for fjerning, riving og oppdeling av 19 utrangerte olje- og gassinstallasjoner pluss noen mindre moduler og undervannskonstruksjoner fra Nordsjøen.

Vil ikke kritisere AF Decom

Fungerende seksjonsleder Ellen Margrethe Svinndal i Miljødirektoratet sier til TU at man under tilsyn ikke har funnet avvik på tillatelsen som er gitt AF Offshore Decom. 

– Bedriften har strenge utslippsgrenser til vann og egenkontrollrapportene viser kun noen mindre uregelmessigheter i utslippsgrensene. 

På spørsmål om Miljødirektoratet kun holder AFs eget miljøovervåkingsprogram som kilde svarer Svinndal at dette er hovedkilden for å vurdere tilstanden i Vatsfjorden fordi den er spesialdesignet for å fange opp utslippet fra bedriften. I tillegg har direktoratet fått informasjon fra rapporter fra Raunes fiskefarm og resultater fra annen overvåking langs norskekysten.

– Er miljøovervåkingen til AF god nok når bedriften blir bøtelagt av politiet for å ikke ha gjort nok for å hindre utslipp?

– Overvåkingsprogrammet skal fange opp det utslippet som bedriften har tillatelse til å slippe ut og som var kjent da programmet ble laget. Det er ikke laget for å overvåke eventuelle akuttutslipp eller andre utslipp som vi ikke kjenner til og som de heller ikke har tillatelse til. Vi forutsetter at bedriften har rutiner som sikrer at de ikke har utilsiktede utslipp. Dette var ikke tilfellet ved den omtalte hendelsen og vi anser denne episoden som svært kritikkverdig.

• Norge etter oljen (kommentar): Hei, oljearbeider. Du er ikke glemt!

Lite av oljepengene går med til rydding

• Kostnadene med avslutning av oljealderen utgjør bare mellom tre og 15 prosent av den totale summen som har blitt brukt til utvikling, utbygging og drift av de ulike olje- og gassfeltene. Dette viser Oljedirektoratets tall. I betegnelsen avslutning ligger alt fra nedstenging og plugging av brønner, frakopling av produksjonsutstyr, riving av installasjoner og fjerning av disse fra feltet, transport til land og endelig opphogging og gjenvinning og eventuelt gjenbruk.
• I Norge tar staten cirka 80 prosent av regningen for avslutningen. Ifølge petroleumsskatteloven krever staten 78 prosent av oljeselskapenes overskudd. Samtidig har staten store eierandeler i produserende olje- og gassfelt. Dermed blir det i praksisis staten som tar brorparten av regninga for opprydding etter festen.
• I perioden fra 2011 til 2021 står avslutningskostnadene for tre prosent av de 2 733 milliarder kronene som brukes til petroleumsaktivitet på norsk sokkel.
• Ved inngangen til 2017 var det 80 produserende og 23 stengte felt på norsk sokkel. Oljedirektoratet (OD) venter at produksjonen fra ytterligere 10-20 felt vil bli stengt fram mot 2021. 
• Avslutning av olje- og gassproduksjon er regulert gjennom Petroleumsloven som blant annet krever en avslutningsplan fra operatørselskapet om hvordan utrangerte installasjoner skal fjernes og tas hånd om.
• Krav til disponering følger også av Oslo- og Paris-konvensjonen (OSPAR) som trådte i kraft i 1999. I følge OSPAR, som Norge har forpliktet seg til å følge, skal de fleste installasjoner tas i land for resirkulering. Men det kan gjøres unntak for blant annet for understell på betonginstallasjoner.
• Dette betyr at betongunderstellene til de største plattformerme på norsk sokkel, som Statfjord- og Gullfaks-installasjonene ikke må fjernes i sin helhet, men at de store dekkskonstruksjonene må tas bort. Dette vil trolig ikke bli aktuelt før i årene etter 2025.