– Tror du jeg er grønn nok da, var de første ordene som spratt ut av Rummelhoff da konsernsjef Eldar Sætre for to år siden spurte om hun ville lede det nye forretningsområdet, New Energy Solutions.
Det trodde Sætre. Han var ikke ute etter en idealist, men en person som hadde jobbet med hele verdikjeden innen Statoils produksjon av olje og gass. Han ville ha en person som så potensialet i å utnytte kompetansen fra kjerneområdet inn i den nye satsingen på fornybare energikilder. Og det viktigste kravet var at dette skulle være lønnsomt.
Siden den gang har Rummelhoff levert oppsiktsvekkende resultater. Det er investert cirka 20 milliarder i vindparker. For eksempel i Dudgeon, hvor den siste av 67 vindturbiner ble installert for noen uker siden. I løpet av oktober vil parken forsyne 410.000 engelske husstander med strøm.
– Vi klarte det ved å redusere kostnadene med mellom 30 og 40 prosent, sier Rummelhoff beskjedent.
Hun er et ektefødt barn av oljeindustrien. Født i Stavanger i 1967. Men det var ikke foreldrene som påvirket hennes yrkesvalg. Faren var i politiet og moren var regnskapsfører.
– Oppveksten ga meg etterhvert mange venner som hadde foreldre i industrien. Det var på den tida det hang borekroner utenfor husene som et stolt tegn på at her bor folk som jobber i oljeindustrien, forteller Rummelhoff.
- Udokumentert vindturbin fikk bevilget 20 millioner i EU-støtte: Her står den ubrukt
Valgte petroleum
Oppveksten med nærhet til industribygging i Stavanger og Rogaland var derfor også årsaken til hennes beslutning om å studere petroleumsfag og geofysikk på NTNU.
– Men vi ble advart underveis i studiene. Jeg husker at vi i 1986 da det var dårlige tider i oljeindustrien, hadde besøk av noen bedrifter, bant annet Norsk Hydro, som oppfordret oss til å skifte studieretning. Men jeg gjorde ikke det.
– Hvorfor ble det Statoil?
– Etter at jeg var ferdig i 1990, tok jeg meg fri et par måneder, reiste rundt i verden for å tenke meg om. Mange på studiet ønsket å jobbe internasjonalt, men jeg hadde hatt sommerjobb i Statoil og visste at de hadde mer bruk for geologer enn for eksempel Hydro. Det var stor leteaktivitet den gang. Dessuten lengtet jeg tilbake til Stavanger.
Om du lurer på hvor navnet Rummelhoff kommer fra, så er det ektemannen, Øyvinds familienavn. Selv om navnet gir assosiasjoner om en tysk-baltisk militærslekt, er ektemannen oppvokst i Moss. Irene og Øyvind ble kjærester under petroleumsstudiene og mens hun gikk til Statoil, gikk han til ConocoPhillips der han fremdeles jobber.
– Jeg har vært så vanvittig heldig i Statoil. Jeg har fått jobbe med praktisk talt alle forretningsområdene. Det har vært alt fra skyting av seismikk og letebrønner til å lede markedsføringen av gassproduksjonen. Og jeg som er så glad i å reise, har jobbet 19 av 26 år med internasjonale problemstillinger. Det synes jeg gir en ekstra spennende dimensjon fordi det også gir kunnskap om politikk og kultur.
Rummelhoff og familien har blant annet hatt to lengre opphold i USA, i Louisiana og Texas. Hun har også ledet noen av Statoils prosjekter i Russland, Aserbajdsjan og Kina.
- Disse 11 problemene må løses: Om flytende havvind skal lykkes
Tøffe klimamål
De siste tre årene under Eldar Sætres stoiske ledelse av Statoil, har selskapet skjerpet sin strategi. Før sommeren kom nyheten: I 2020 skal selskapet bruke minst 25 prosent av forskningsmidlene på nesten tre milliarder på teknologiutvikling for å redusere CO2-utslippene og nye energiløsninger. Statoil skal årlig redusere sine utslipp av CO2 med tre millioner tonn årlig fram til 2030.
– Det er tøffe mål basert på at vi har forpliktet oss til å gjøre vårt for å innfri Paris-avtalen. Beslutningen om å satse på nye energiløsninger har selvfølgelig også sammenheng med prisfallet på sol og vind. Det er jo bare helt fantastisk å se hvordan dette markedet har utviklet seg, sier Rummelhoff.
Mens mediene skriver mest om satsingen på flytende havvind der Statoil er verdensledende med sitt Hywind-prosjekt, er det et annet og større prosjekt Rummelhoff nå leder.
Statoil ble tidligere i år av regjeringen tildelt ansvaret for å lagre CO2 som renses ut fra industriproduksjon. I Norge dreier det seg blant annet om sementproduksjon hos Norcem i Brevik, søppelgjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo og Yaras ammoniakk-fabrikk på Herøya.
– Vi gjør nå de siste detaljstudiene før vi kan starte forhandlinger med myndighetene om de kommersielle betingelsene for å ta ansvaret for lagring på norsk sokkel. Smeaheia-området i nærheten av Trollfeltet egner seg best. Gassco vil organisere frakt av CO2 med skip fra de tre industribedriftene til et landanlegg hvor gassen vil bli transportert ut på sokkelen i en rørledning.
Hummelhoff vil ikke røpe hvor Statoil vil plassere landanlegget, men det kan bli Kollsnes som ligger nærmest Smeaheia.
- BI-forsker ber oljebransjen endre seg: Oljebransjen ber forskeren dra til Sverige for å telle elbiler
Hydrogen
Konserndirektøren for Nye energiløsninger har fått en stadig økende prosjektportefølje i fanget, ikke minst fordi dekarbonisering henger nært sammen med forskning og utvikling av ny teknologi.
– Vi kan redusere utslippene av CO2 tilsvarende utslipp fra 2-3 millioner biler ved å konvertere naturgass til hydrogen og skille ut CO2 bare på dette ene prosjektet. Det gir helt andre dimensjoner enn for eksempel et ambisiøst hydrogenbilprosjekt som kan gi 10-15.000 hydrogenbiler på veien innen samme tidshorisont.
Sommerens ferske avtale mellom Statoil, svenske Vattenfall og det nederlandske gassinfrastruktur-selskapet Gasunie, er et eksempel. Her dreier det seg om å konvertere Vattenfalls store gasskraftverk, Magnum Power Plant, fra å bli drevet hundre prosent med naturgass til å gå på hydrogen. Statoils rolle blir å stå for hydrogenproduksjonen, samt fangst og lagring av CO2.
– Vi kan redusere utslippene av CO2 tilsvarende utslipp fra 2-3 millioner biler bare på dette ene prosjektet. Det gir helt andre dimensjoner enn for eksempel et ambisiøst hydrogenbil-prosjekt som kan gi 10-15 000 hydrogenbiler på veien.
Rummelhoff kan vise til flere studier som viser at det er relativt enkelt å konvertere naturgass til hydrogen. Dette kan skje på store gasskraftanlegg, men også ved å skifte brennere og ovner i boliger.
– Vi jobber nå sammen med byen Leeds for å konvertere hele gass-strukturen fra naturgass til hydrogen.
– Hvorfor ikke elektrifisering?
– Fordi det vil være mindre effektivt. I England er bruken av gass fem ganger større enn andre energikilder, i Nederland er det ti ganger så stort. Ved å konvertere naturgass til hydrogen gjennom Steam Methane Reforming-prosessen, har vi fantastiske muligheter til å oppnå enormt store reduksjoner i utslipp av CO2.
– Skal denne produksjonen skje i Norge eller i for eksempel Leeds?
– Tanken er at vi kan produsere hydrogen her hjemme og frakte denne på skip som flytende ammoniakk eller i eksisterende rørledninger når det er plass, eller det kan bygges nye. Men på et eller annet tidspunkt må vi i Norge ta en politisk beslutning om hvor dette skal gjøres. Det dreier seg om enten å få flere arbeidsplasser her eller i utlandet.
- Ingen nye vindkraftverk har blitt oppført utenfor kysten av Sverige på fem år: Nå kan vinden være i ferd med å snu
Ren strøm til plattformer
Konvertering til hydrogen og nullutslipp er en form for klimavennlig teknologi som norske politikere ikke har ofret mange ord på i valgkampen. Det burde de har gjort, ifølge Rummelhoff.
– Vi opplever veldig mye optimisme rundt dette. Samtidig blir mange overrasket når vi forteller denne historien om hvilke teknologiske muligheter som ligger foran oss. Det konvensjonelle er jo å lage hydrogen fra elektrolyse. Men for å ta en sammenlikning: Shells nye hydrogenprosjekt basert på elektrolyse er på 10 megawatt, mens vi bare på Vattenfalls Magnum får 1300 megawatt i kapasitet. Det går rett og slett for sakte med bruk av elektrolyse og brenselceller i transportsektoren. Vårt mål er å få industrien med på en helt ny verdikjede hvor vi produserer hydrogen og sørger for lagring av CO2 på norsk sokkel, sier Rummelhoff.
Det viktigste for henne nå er å lykkes med det første pilotprosjektet sammen med Vattenfall og Gasunie. Deretter tror hun både industrien, transportindustrien og shipping vil se potensialet i å bruke hydrogen.
– Er du sikker på at dere klarer å nå klimamålet om å kutte CO2-utslippene med tre millioner tonn årlig fram mot 2030?
– Vi hadde et delmål på 1,2 millioner tonn, og det har vi allerede innfridd. Men så skal det sies at vi har tatt det som er av lavthengende frukter. Vi trenger enda mer innovasjon for å få teknologi til å kutte mer. Blant annet derfor ser vi på å utnytte Hywind-konseptet opp mot olje- og gassproduksjonen.
Som kjent etableres det i disse dager en pilotpark med fem gigantiske Hywind-turbiner på 6 megawatt hver utenfor Skottland. Disse flytende turbinene med en total høyde på 258 meter skal gi strøm til cirka 20.000 husstander. Men Statoil har for lengst søkt og fått godkjent planene om å flytte den første Hywind-turbinen fra Karmøy ut til plattformene Kvitebjørn og Valemon for å teste strømforsyning med vindkraft fremfor gasskraft. På mange andre plattformer kan vindkraft erstatte bruken av dieselaggregater.
– Vi håper dette prøveprosjektet kan komme i gang i løpet av 2018. Hvis dette blir vellykket, vil det kunne bidra til at flere norske leverandører kan bidra til flytende havvind. Til Hywind Scotland har omlag cirka 30 prosent av leveransene kommet fra norsk industri, sier Rummelhoff.
- Sjekk dimensjonene: Disse kjettingene skal feste Statoils flytende vindmølle til havbunnen
Solkraft også
– Dere vil firedoble investeringene i fornybar energi innen 2030. Dreier dette seg om andre kilder enn vindkraft?
– Absolutt. Jeg har nevnt karbonfangst og lagring, men vi har også opprettet et venturefond på 200 millioner hvor vi hittil har investert i fire selskaper. Et av disse, Oxford Photovoltaics, jobber med neste generasjon solcelleteknologi som kan øke effektiviteten på panelene med minst 30 prosent.
– Så Statoil vil konkurrere innen solkraft også?
– Det vil være farlig for Statoil å ignorere den fantastiske utviklingen innen solkraft. Vi tror kostnadene vil falle ytterligere og dermed er det ingen tvil om at solkraft vil bli en viktig del av energimiksen i fremtiden. Vi har derfor etablert en gruppe internt for å jobbe med en liten portefølje av selskaper innen solkraft-teknologi.
– Mange analytikere har vært skeptiske til at Statoils satsing på fornybar energi. Tjener dere penger nå?
– Ja, vi er i en oppbyggingsfase med investeringer i flere store utbygginger, men allerede i år ser det ut til at vi får en produksjon med positiv cashflow. Det viktigste er at vi ser store vekstmuligheter.
– Noen mener fornybarsatsingen som et forretningsområde like gjerne kunne skjedd i Statkraft eller et nytt statlig selskap. Hvorfor er dette så viktig for Statoil?
– Jeg er overbevist om at det er en kjempefordel å gjøre dette innen Statoil. Vi har gjort store utbygginger innen vindkraft både raskere og langt under budsjett uten å ansette en eneste vindkraftingeniør. Vi har bare brukt vår egen kompetanse. Innen vår organisasjon kan vi flytte kompetanse fra olje og gass til vind og sol. Dermed er vi langt mer fleksible. Fornybarbransjen er fortsatt veldig fragmentert hvor selskapene ofte er mindre og har dårlig finansiering, spesielt i en rekke nye markeder.
Enorm interesse
Irene Rummelhoff forteller at hun har opplevd en enorm interesse for fornybar-satsingen internt i selskapet. Innen divisjonen for nye energiløsninger har de bare rekruttert internt med unntak av to eksternt på solcelle-teknologi og en innen venture. Nå er det mellom 150 og 200 ansatte som jobber heltid innen divisjonen.
– Men jeg fører oversikt over ressursene og tilsammen har mer enn 1700 ansatte på deltid vært med på satsingen innen fornybar. Vi er utrolig privilegerte som kan trekke veksler på så mye kompetanse både i eget selskap og hos våre underleverandører. Trenger vi teknisk kunnskap innen gasskraft tar vi kontakt med noen av våre samarbeidspartnere i for eksempel Tyskland. Er det behov for kunnskap om høyspenning og likestrøm kan vi få svar fra ABB som jobber med strømkablene til Johan Sverdrup.
Rummelhoff gir et helt ferskt eksempel på kompetanseflytting. Når de skulle ansette en ”operational excellence”-leder for å optimalisere driften av vindparker, valgte de en kvinne som tidligere hadde samme oppgave på Gullfaks. Hun ser et økende behov for elektroingeniører og automatikere.
- Automatiserer: Denne roboten skal gi færre folk i oljeindustrien
Subsidier
Det neste store utbyggingsprosjektet for Statoil forventes å komme på Dogger Bank – verdens største vindpark på 4,8 GW. Dette ligger ikke så langt fra de store vindparkene Sheringham Shoal og Dudgeon hvor selskapet er operatør. Statoil eier nå 50 prosent sammen med det Skottlands store energileverandør, SSE, i to av de tre store blokkene. Fortsatt mangler en kraftavtale med engelske myndigheter, men Statoil har godt håp om å vinne den pågående auksjonsrunden.
Rummelhoff har tidligere uttalt at Hywind vil være konkurransedyktig med dagens kraftpriser i Japan, og at flytende havvind vil bli billigere enn atomkraft allerede i 2025.
For å illustrere prisfallet på vindkraft sier Rummelhoff:
– På Sheringham Shoal kommer 75 prosent av inntektene fra subsidier. Men nylig ble det holdt en auksjon i Tyskland hvor man mener man kan klare seg helt uten subsidier. Vi har klart å redusere utbyggingskostnadene med nærmere 40 prosent i Dudgeon, mens kostnadene på Hywind har gått ned med 75 prosent siden vi laget Karmøy-piloten. Reduksjonen i kostnader har også nær sammenheng med økt konkurranse blant leverandørene, noe som igjen medfører at vi nå kan se på investeringer i land som trenger mer energi.
– Er det ikke en grense for hvor store turbinene kan bli når det gjelder vindkraft?
– De nye Hywind-turbinene er på 6 megawatt og er altså blitt så store at de må fraktes til sjøs. Nå utvikles det 8 megawatt-turbiner og det snakkes allerede om turbiner på 15 megawatt. Flytende havvind på opp til 1000 meters dyp åpner enormt med nye ressurser langs alle kystlinjer hvor det er gode vindressurser.
Vind i New York
Irene Rummelhoff er nå i ferd med å etablere en gruppe medarbeidere i New York for å planlegge en bunnfast vindpark som skal sikre byen strømforsyning. Det er i første omgang snakk om en park på 400 MW.
– Vi har studert USA over lengre tid, noe som har stimulert vår interesse for dette markedet. New York har som mål at 50 prosent av kraftproduksjonen skal være fornybar innen 2030. En offshore vindpark peker seg ut som det beste alternativet, fordi solkraft i dette området ikke er spesielt effektivt og fordi det ikke er plass til en vindpark på land i nærheten av byen.
Rummelhoff forteller at også i USA er Statoils kontakter og kompetanse enormt viktige. Det var Statoil som bygget den første gassrørledningen til byen og selskapet har over tusen ansatte i USA. Til sammenlikning har konkurrenten Dong ingen.
– Men jeg må understreke at det er langt fram, selv om vi har skrevet en intensjonsavtale med byens myndigheter. Det skal gjøres miljøundersøkelser og lages en konsekvensutredning før vi har alle godkjennelser i orden. Vi må også vinne auksjonen og få en kommersiell avtale på plass. Det er derfor ikke realistisk å regne med noen produksjon før tidligst i 2023.
– Hvor stort er potensialet for norsk leverandørindustri som tidligere har levert til olje og gass?
– Noen land har valgt å satse stort innen havvind, spesielt gjelder det Danmark og England. Der forventer myndighetene også at vi skal kjøpe tjenester lokalt. Jeg vil nok si at norske bedrifter sov i timen da de første offshore vindparkene ble etablert. Når det gjelder flytende havvind, er det fortsatt gode muligheter for norske bedrifter, men da må de være klare for å konkurrere. For å bruke et språkbilde: Toget har ennå ikke gått, men den første vogna har forlatt stasjonen.
– Hva synes du om valgkampens mange debatter for og imot oljeindustri?
– Jeg synes den har vært unyansert og preget av for mye enten-eller. Satsingen på fornybar kan leve parallelt med olje- og gassproduksjon i mange år, slik vi nå gjør i Statoil.
– Er kritikken frustrerende?
– Ja, det må jeg innrømme. Vi har opplevd en stor holdningsendring til oljeindustrien de siste årene, men vi som jobber i Statoil er jo veldig stolte av å jobbe her.
Så en liten funfact om Irene Rummelhoff. Da hun skulle ta båt ut til Hywind utenfor Karmøy første gang, måtte hun spy. Hun blir nemlig fort sjøsyk.
– Det gikk bra nå sist gang da jeg besøkte Dudgeon, men da var jo også utstyrt med noen spesielle armbånd og sjøsyketabletter. Dessuten var det jo nesten vindstille.
Som så mange andre med utdanning fra NTNU, har både hun og mannen stor glede å drive med orientering. Ofte kombinerer de interessen med reiseopplevelser. Til høsten skal de løpe orientering på Sicilia.
– Jeg vil vel karakterisere meg selv som relativt sporty. Glad i alt friluftsliv, ikke minst terrengsykling. Og helt siden jeg dro alene på Interrail første gang har jeg vært glad i å reise.
– Hvor gikk sommerferien?
– Da rakk vi innom fem afrikanske land. Vi har mange forutinntatte holdninger om Afrika, men kontrastene er så store og gir et mye mer nyansert inntrykk. Det var en fantastisk fin opplevelse.
