Det finnes flere ulike skiteknikker man kan bruke i skirenn: diagonalgang, skøyting, staking og det helt nye Klæboklyvet. For omtrent ti år siden ble staking gjennom hele skirenn populært blant skiløpere.
I starten var det kun eliteløpere som brukte denne teknikken.
– Vi ser i dag at 98 prosent av topp 100 skiløpere i lange skirenn kun staker, mens 59 prosent av de første 1000 skiløpere staker, sier Erik P. Andersson.
Han er postdoktor i Fendura-prosjektet ved UiT Norges arktiske universitet og forsker på idrettsfysiologi.
– Det er en trade-off mellom gliden på skiene og den energien du bruker. Det gir dårligere glid med festesmurning, men fysiologisk kan det være tyngre å bare stake. Så det er en balanse mellom fordeler og ulemper.
Andersson har sammenlignet hvor mye energi skiløpere bruker i staking med den opprinnelige klassiske diagonalgangen. Forskningen er publisert i European Journal of Applied Physiology.
Energien koster
– Det viser seg at når det blir mye motbakke, koster det for mye energi å stake, sier Andersson.
Han forklarer at det koster mer energi å stake allerede ved 4 grader stigning sammenlignet med diagonalgang.
– Skiløperne vi testet, hadde 5 til 10 prosent høyere puls på 5 grader stigning når de brukte staking enn når de gikk diagonalgang. For dem som kjenner BORG skala, var den 2–3 enheter høyere ved staking, sier han.
Han forteller at dette er en større forskjell enn de hadde forventet mellom de to teknikkene.
11 jenter og 12 gutter gjennomførte testene på energieffektivitet. Dette var unge skiløpere som gikk på skilinja på videregående skole. Disse 17-18-åringene konkurrerer på nasjonalt nivå i sin aldersgruppe.
Andersson forklarer at skiløperne varmet opp i 5 minutter, før de gjennomførte 4 x 5 minutter submaksimale trinn etterfulgt av en maksimal test med gradvis økende hastighet til utmattelse. Alt på 5 grader stigning.
Alle testene ble gjennomført på tredemølle og rulleski.
– Det er en begrensning med forskningen at den ikke er målt ute på snø, med ordentlige ski med feste eller glid-smurning, sier Andersson. Men det er samtidig problematisk med presise målinger utendørs.
Han sier at smurning kan påvirke resultatene. Fysiologi, glid og friksjon gjør det nemlig veldig komplekst å gjøre forskning på langrenn.
Ventet større forskjell mellom jenter og gutter
– Vi ventet å finne en større forskjell på jenter og gutter i forhold til styrke i overkropp og bein, fordi gutter, relativt sett, vanligvis er sterkere i overkroppen, mens jenter er sterkere i beina, sier Andersson.
Men forskerne fant ingen kjønnsspesifikk respons i energieffektivitet. Det var med andre ord lik respons hos både jenter og gutter.
Beina våre har generelt en muskeltype som er seigere og har mer utholdenhet i muskelfibrene, mens overkroppen er mer eksplosiv.
– Men med mye trening så kan man trene opp musklene i overkroppen til å bli mer utholdende. – å tåle mer staking over lengre tid, sier skiforskeren.
Han understreker at dette er svært tidkrevende trening.
Andersson forteller at det brukes mer staking i verdenscuprenn nå.
Topografien bestemmer
– Det er lavere forskjell i tester nå ved for eksempel sammenligning av maksimalt oksygenopptak i staking vs diagonalgang, hvis du sammenligner utøvere nå og for 30–40 år siden, sier han.
Altså man har blitt bedre til å stake.
Men topografien i verdenscupen gjør at man ikke kan stake hele rennet.
Andersson forklarer at noen klarer å stake greit i motbakke, men da må du ha fysiologien og teknikken til det, noe som varierer fra individ til individ. Det finnes også teknikksoner der man ikke kan stake i klassiske verdenscuprenn.
Det er noe annet i de lange turrennene, såkalte langløp eller Ski Classics.
I disse skirennene, som Birkenbeinerrennet i Norge (54 km), Marcialonga i Italia (70 km) og Vasaloppet i Sverige (90 km), bestemmer det internasjonale skiforbundet (FIS) at rennene skal ha ganske flat løypeprofil – kanskje fordi flere da blir med i rennet.
Dermed blir det staking, i alle fall blant eliten.
– Reistadløpet er unntaket, for der er det ganske kupert terreng. Der går det ikke raskest med å stake, sier Andersson.
Men nå er det sånn at løypeprofilen har blitt revidert fra i år, så det kan hende det blir staking også der.
– «Hype» om å stake
– Det er en «hype» rundt dette å kun stake i lange skirenn. Mange ivrige mosjonister tenker: Eliten staker, da må jeg også stake. Men det krever ekstremt mye trening, teknikk og styrke for å kun stake i lange skirenn og være god til det, sier Andersson.
Derfor tror han at mange kunne gått raskere hvis de brukte festevoks og gikk diagonalgang.
– Overkroppen er ikke så utholdende på å gå langt. Eliten kan gjøre det fordi de har god teknikk og veldig god utholdenhet og energieffektiv teknikk, såkalt god arbeidsøkonomi. De kan stake uten å bruke for mye energi på det. Hvis du ikke har dette, så blir det ikke bra i lange renn, sier Andersson.
Det nytter ikke å ombestemme seg underveis i løpet, for du kan ikke bytte ski underveis. Smurningen er der hele løpet, selv om festesmurningen slites litt av i løpet av et langt løp.
Så det kan være en idé å smøre skiene neste gang du melder deg på et turrenn.
Men mange sliter med å treffe på festesmurning fordi smurning også bare er en hobby, kan det derfor være lettere å bare gå med blanke ski og stake?
– Dette er riktig – med dårlig festesmurning, «uten feste» – blir det dårligere ettersom du da kanskje må stake uansett, eller gå diagonalgang på en ineffektiv måte, avslutter forskeren.
Oppsummert blir konklusjonen at du må tenke på flere ulike faktorer før du bestemmer deg for å gå på blanke ski og kun stake.
Artikkelen ble først publisert på UiT.no
