EU-landene er norsk gass' eneste kunde. Ifølge Europakommisjonen står norsk gass for over 30 prosent av EUs gassimport, samme nivå som import fra Russland og landene i Midtøsten og Nord-Afrika.
Det koster EU-landene svært mye penger. Penger de ikke har. I dag legger Europakommisjonens visepresident Frans Timmermans frem tall som viser at 25 prosents kutt i EUs gasskonsum vil redusere EU-landenes utgifter med 100 milliarder euro frem mot 2030. Reduksjonen er nødvendig for at EU skal klare å kutte sine klimagassutslipp med minst 55 prosent innen 2030.
Da kan lønnsomheten i nye felt i Barentshavet være en saga blott.
.png)
EU-samarbeidet har ikke myndighet til å bestemme over medlemslandenes energiressurser. Så hva vil de gjøre for å kutte utslippene? Svaret får vi i dag når Kommisjonen legger frem en ny klimastrategi hvor alle økonomiske sektorer skal bidra til å nå 55 prosentsmålet for 2030: Energi, bygg, transport, landarealer, avfallsforbrenning, finans og sist, men ikke minst, industri.
Mer energisparing og strengere skipsfartsregler
Kommisjonen vil komme med forslag til oppdatering av direktiver som alle er innenfor EØS-avtalens virkeområde;
- Handel med utslippskvoter (ETS) for energi, industri og luftfart: Både skipsfart og brensel til oppvarming av bygg skal innlemmes. Når skipsfarten må betale 30-50 euro per tonn CO2, vil det gi et kraftig incentiv til å bytte ut dagens forurensede bunkersolje. Det blir en gamechanger innen internasjonal skipsfart, og vil ta innersvingen på det svært ineffektive IMO som enda ikke har klart å bli enige om hvordan CO2-utslipp fra skip måles, fordi organisasjonen domineres av land med åpne skipsregistre.
- Målet for sektorer som transport, bygg, landbruk og avfall (ikke-ETS) vil også økes fra 40 til 55 prosent utslippskutt, fordelt etter landenes bruttonasjonalinntekt.
- Høyere mål for energieffektivisering vil bli fulgt opp av finansiering fra EUs nye gjenreisningsfond.
Hydrogen og karbonfangst
I Brussel rettes størst oppmerksomhet mot å avkarbonisere de vanskeligste sektorene i industrien: Sement, stål, gjødsel, aluminium med mer. Kommisjonen innser at dette blir tøft. Og kostbart. Samtidig anser de at nye krav til industrien kan gjøre europeisk industri verdensledende innenfor en karbonbegrenset verden.
Her står storsatsing på hydrogen-produksjon sentralt. Først og fremst grønt hydrogen av fornybar energi med elektrolyse, men også blått, av naturgass med karbonfangst- og lagring. Bruk av fanget CO2 til å erstatte fossile CO2-kilder satses det også på.
Forbud mot deponi av utsortert biologisk avfall, vil øke behov for kompostering, produksjon av biogass og ikke minst karbonfangst på avfallsforbrenning, hvor om lag 50 prosent av CO2-en kommer fra biologiske kilder. Avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud vil ha størst sjanse for å bli en ettertraktet forgjenger innen karbonfangst i Europa.
I dag er karbonfangst fortsatt kostbart og få EU-land prioriterer statlig støtte til dette, slik vi (forhåpentligvis) er heldige med i Norge. Kommisjonen vil derfor lage et eget sertifikatsystem som vil gi incentiv til kjøp av kvoter for å fjerne CO2 fra atmosfæren. Det vil kunne gjøre CO2-fangst lønnsomt.
Karbontoll og plastskatt
Hva så med europeisk industris konkurranseevne? Her kommer den kontroversielle «karbongrenseskatten» inn i bildet. Ved å ilegge en karbontoll for CO2-fotavtrykket på varer og tjenester fra land uten klimaregime, skal det ikke lenger bli lønnsomt å flytte industri ut av Europa.
Ordningen har vagt stor motstand, ikke bare i Washington, Beijing og Moskva, men også fra industrien. For med en klimatoll vil Kommisjonen fjerne gratiskvoter og kompensasjonsordninger for CO2-prisen på energien industrien kjøper. Over de siste tre årene har 49 norske industriselskaper mottatt cirka en halv milliard kroner årlig for å kompensere for høyere strømpris. Å miste en direkte subsidie til fordel for en omfattende ny karbontoll er forståelig nok ikke særlig fristende.
I gårsdagens «state of the Union»-tale var kommisjonspresident Ursula von der Leyen krystallklar: EU vil ikke lenger se på at europeisk industri flagges ut til land som bidrar til å ødelegge klima. Dessuten; inntektene fra karbontollen skal betale ned EUs felles lån i det internasjonale finansmarkedet, gjenreisningsfondet «NextGenerationEU».
Skatt på digitale tjenester fra «big tech» og en egen plastskatt på ikke-gjenvunnet plastemballasje (8000 kroner per tonn fra nyttår), skal også bidra til å betale tilbake finansmarkedene. 30 prosent av de 750 milliarder euroene skal utstedes i form av «green bonds».
Også 28 milliarder euro i nye forskningsmidler skal gå til formål innenfor «the European Green Deal».
EU vil være drivkraften i Norges grønne skifte
Kommisjonen skal presentere alle forslag til rettsakter innen sommeren 2021. Så skal de forhandles og vedtas i rådet og parlamentet over de neste to årene. Som EØS-land deltar ikke Norge i denne fasen. I stedet må vi vente til de ferdigforhandlede rettsaktene kommer på EØS-avtalens bord. Her har alle norske aktører en stor oppgave med å følge forhandlingene, se hvilke muligheter de gir, og delta i den europeiske klimadugnaden.
Skal vi hevde oss i et avkarbonisert Europa bør noen dra i nødbremsen.
Det er vanskelig å se at det ikke er EU som vil være drivkraften i det norske grønne skifte. Vår største utfordring er de høye profittmarginene i olje og gassektoren som binder opp det norske kompetansemiljøet.
Så lenge vi holder kunstig liv i olje- og gassindustrien, vil få industrimiljøer tørre å satse på nye sektorer med langt lavere inntjening. Skal vi hevde oss i et avkarbonisert Europa bør noen dra i nødbremsen. For hva skal vi leve når olje- og gassressursene aldri tar slutt?
EU-kommisjonen: Forsvarer omstridt vedtak om forbrenningsmotor
